På tokt i fortida. Margaret Atwood og Alice Munroe

To eminente kanadiske forfattere kommer med noveller på norsk i høst: Alice Munro og Margaret Atwood. Begge har et stort forfatterskap bak seg, de tilhører samme generasjon – født på trettitallet – og nevnes ofte som kandidater til nobelprisen i litteratur. I årets bøker, ”Utsikten fra Castle Rock” og ”Moralsk forvirring”, pensler begge ut én kvinnes historie. De skaper glødende god litteratur

Symptomer på liv

Novellene i Atwoods ”Moralsk forvirring” følger én kvinnes liv: Fra hun som kreativ unge vokser opp med mye ansvar for sin skjøre søster, videre gjennom en rastløs tid som ung kvinne, til hun omsider skaper seg et liv med en gift mann i et landsens hus, omgitt av innfule sambygdinger. Vi møter henne også i nåtid, som aldrende dame.

Atwood skriver med følsomhet, vittigheter og uforlignelige bilder. Hun gjør stor litteratur av det dagligdagse og sier noe gjenkjennelig om livsfasene og erfaringene som tilhører dem. Heller enn å psykologisere og grave i livets sørgeligheter, belyser hun symptomene i personenes liv. Det er subtilt og elegant gjort.

Den modne kvinnen i åpningsnovellen ber ektemannen sile alle de vonde nyhetene fra verden for henne, men kravet uttrykker egentlig noe annet: Redselen for den ene nyheten i eget liv, som hun ikke kan vite når rammer: ”Før du strekker hånden ut om natten og det ikke pustes mer.” Hun er redd for å bli alene.

Forgjengeligheten

Atwood viser hvordan vemodet over tiden som går, og frykten for det som skal komme, finnes i alle faser. Den livsfølelsen preger ungdom så vel som alderdom. Sterkest kommer den til utrykk når fortelleren ser foreldrene – disse mysteriene av noen liv som også Munro lar seg fascinere av – forsvinne langsomt. Bare kjernen av det de var, skimtes. Hun betrakter morens magre, krumme hender slik de stikker opp fra dynen: ”Det er som om hun holder fast i et usynelig tau,” tenker hun.

I all denne livsnærheten blir Atwood aldri sentimental. Hun er en medfølende og litt rampete analytiker med sans for det komiske i det begredelige.

De lange linjene

Munroe bleker et større lerret i ”Utsikten fra Castle Rock”, som ligger nærmere hennes eget liv enn noe annet hun har skrevet. Hun forteller sin egen historie, men innlemmer i den også forfedrenes historie; fra de utvandret fra Skottland, tok fatt på det harde livet som settlere i Canada, og frem til fortellerens egen oppvekst på gård. Ledd for ledd følger Munro enkeltmennesker i slekten og skaper fantastiske fortellinger om overfarten på et overfylt skip til Amerika, om karrige liv uten plass for føleri, om barn som forsvinner.

I bokas bolk to konsentrerer hun seg om egen barndom, som var preget av sterke personligheter og lite kjærlighet. Som voksen søker hun røttene og studerer tingene som oppsummerer et liv. Dette toktet i fortida er merket av sensibilitet og historisk bevissthet, men også av gripende skildringer av forholdet mellom ektefeller, foreldre og barn og besteforeldre. Første bolk av boka er en anelse stivere enn Munros egen nære historie, men etterlater, også den, enkelte fortellinger fastklemt i minnet.

Erkjennelseslitteratur

Skulle man peke på én forskjell mellom forfatterskapene er det at Munros er stødigere. Hun er jevnt veldig god, kanskje best i noen av de eldre utgivelsene. Baksiden er at hun kan tippe over i det trauste, og denne samlingen bærer preg av det. Atwood er mer uforutsigelig. Hun er en sprelsk og skjelven rebell som, i alle fall i denne samlingen, skriver uten agg.

Begge disse romanaktige samlingene anbefales, de er eventyrlig rike. De handler om det avgjørende og helt ubetydelige i folks liv, om historiene vi opptrer i for en stakket stund. Atwood oppsummerer slik: ”Vi ender alle som historier til slutt.”

To nobelpriskandidater gjør stor litteratur av hverdagene, slitet og motet. 

Margaret Atwood ”Moralsk forvirring” Oversatt av Inger Gjelsvik (Aschehoug) Alice Munro ”Utsikten fra Castle Rock” Oversatt av Aase Gjerdrum (Gyldendal)

(Munroe fikk Nobelprisen i 2013)