Svingende, klar og nær. Artikkel i Årboka for barne- og ungdomslitteratur 2010

Barnebøker følger formler og er derfor ikke kunst. Påstanden er hentet fra manisfestet ”Ni sannheter om barnelitteratur,” skrevet av Steffen Sørum og Endre Lund Eriksen. Hensikten med manisfestet, som ble trykket i Vinduets barneboknummer tidligere i år, var å latterliggjøre inngrodde fordommer til litteratur for barn og unge.

Årets utgivelser viser med all tydelighet av norske barne- og ungdomsbokforfattere ikke følger formler. Tvert om kjennetegnes utgivelsene av dristighet og stort spenn. 2009 har blant annet gitt oss en politisk fortelling om sult (Simon Stranger), et moderne eventyr fra det flerkulturelle Norge (Iram Haq), en feelgoodroman om å vokse opp med homofile foreldre (Beate Muri), samt en klassisk barnebok fra bygdenorge (Maria Parr).

I en særstilling står likevel den norske bildeboka. Ikke bare er den kunstneriske kvaliteten høy. Vi har til og med fått en bildebok i skrekksjangeren.

 

Først til ungdomsboka

En av årets ungdomsbøker som peker seg ut er Simon Strangers: ”Barsakh.” Romanen handler om femtenårige Emilie som ferierer på Grand Canaria. Hun har det ikke godt, hun spiser nesten ikke og trener bort det hun spiser. På en av joggeturene får hun øye på en båt med utarmede flyktninger. (I 2006 kom det nesten 30 000 båtflyktninger til Kanariøyene!) Emilie vet hun må hjelpe.

Stranger bruker litt tid på å finne et godt språk til fortellingen, men skriver etter hvert med et trykk som holder både spenningen og følelsen av relevans oppe hos leseren. Han makter å knytte det politiske perspektivet naturlig til Emilies hverdag og sult. Det ukjente og kjente er i fin vekselvirkning. Den største prestasjonen er likevel hvordan Stranger løfter fram flyktningene som enkeltindivider. De blir ikke uforståelig fremmede for oss.

Romanen har fått blandet mottakelse, men fra mitt ståsted er den en bevegende, politisk kjærlighetsfortelling om flukt. Den forteller om to unge mennesker som hjelper hverandre. For det er ikke bare Emilie som hjelper unggutten Samuel og de andre flyktningene fra Vest-Afrika. Samuel setter også i gang en prosess i Emilie ved å stille det enkle spørsmålet ingen har stilt: Hvorfor spiser du ikke?

 

Fart og selvtillit i barneboka

En barnebok skal være klar, elegant, svingende og rik, hevder barnebokveteranen Einar Økland. Maria Parrs bok ”Tonje Glimmerdal” passer godt til karakteristikken. Her møter vi rødtoppen Tonje, som ikke er helt ulik en annen rødhåret, egenrådig og uredd barnebokheltinne. Tonje tråkker mye rundt alene, søker fart og spenning der hun finner det, og har en eneste venn; 74-åringen Gunnvald. De to deler alt, tror Tonje. Men så viser det seg at Gunnvald har en hemmelighet og alt blir snudd på hodet.

Parr turnerer et stort register av klassiske barnebokelementer i romanen. Her er surpomper og skumlinger, hemmeligheter og halsbrekkende bedrifter. Alt plassert i en småbygd, der Tonje er eneste barnet. Fortellerstilen er inkluderende, fylt av selvtillit og fart, som Tonje selv. Parr holder litt på hemmelighetene i fortellingen, og dermed holder hun også på leseren gjennom 300 sider. Billedspråket er sprekt: ”Klaus Hagen [bokas surpomp] er så sint at snøen smeltar under beina på han,” heter det ett sted. Et annet skriver Parr om Tonje: ”Så trødde ho oppover dalen att medan ho song opera så småskogen låg flat i vegkanten.” Tradisjon og fornyelse, trussel og trygghet er i god balanse i denne romanen.

Og så et poeng til slutt. Bygdas fyllik, Nils, lærer Tonje noe viktig: ”Vaksne gjer mykje dumt, Tonje, det skulle jammen eg vite, her eg sit og er full en tysdag føremiddag.” Men, legger han til: ”Det er aldri barna sin feil.” Her føles det betimelig å sitere den svenske poeten Lennart Hellsing: ”All pedagogisk litteratur er dårlig, men all god litteratur er pedagogisk.”

 

Bildeboka: Å lære å se

De siste årene har den kunstneriske bildeboka fått stadig bedre fotfeste. Et av forlagene som har arbeidet aktivt for dette er det lille Magikon Forlag. Duoen som driver forlaget har som uttalt målsetning å lære både voksne og barn å se bedre. Så langt har de lykkes godt med intensjonen og fått priser for flere av titlene sine, som fjorårets ”Slapsefjell” og ”Parkvesener og andre vesener.”

En av årets utgivelser som vekker interesse er Tyra Tronstads ”Jeg skal hjelpe deg.” Det er fortellingen om Klara som betrakter alle menneskene på T-banestasjonen. Pappa skulle ha kjørt banen, men han er syk. Hvem skal kjøre menneskene da? Jo, det skal Klara. Boka tematiserer barnets ønske om å være til hjelp, være av betydning og bli sett. Selve teksten oppleves som litt tett, men er ellers søt og innovativ. Den kommuniserer godt med illustrasjonene i boka, som Helena Ohlsson står for. Av og til tegner hun noe uventet og noe annet enn teksten signaliserer, andre ganger visualiserer illustrasjonene handlingen. Fargene er sterke og klare og streken streng og rett.

Men ikke alltid. I noen få illustrasjoner er streken og uttrykket langt mykere. Tegningene av lille Klara, av hennes begeistring og mismot, er nydelige fanget inn. Boka er delikat i design og fremstår som forfriskende ny, både i ord og bilder.

 

Skrekkblandet fryd

En annen av årets bildebøker som skiller seg ut er Bjørn Arild Erslands ”Det først barnet på månen.” Da siste side var vendt satt denne leseren igjen med en slags lattermild vantro. For hva var dette? Skrekkfiksjon for småen?

Nå retter nok ikke boka seg primært mot de aller minste. Den forteller om Peter som i tolvårsgave har fått en tur til månen av moren. Han skal bli det første barnet som setter sine ben der. Problemet er bare at når Peter sitter fastspent og det telles ned til oppskyting, så oppdager han to skrekkelige ting: 1. Han vil ikke likevel. 2. Og moren, som skal trykke på utskytingsknappen, hører ikke at han roper at han ikke vil.

Det ender med oppskyting, og Peter gjentar og gjentar at han vil hjem. Så, på siste

side: ”Peter gjentok de samme ordene hele tiden. Også etter at de fant ham.” Her ser vi ikke gutten selv, men noen forundrede øyne på grønne stilker. Presumptivt vesener fra rommet.

Lars M. Aurtandes dystre tegninger – med noen skikkelig gufne closeups – understreker det foruroligende ved teksten. Og selv om ambivalensen melder seg hos denne leseren (og de andre i husstanden), har boka én uvurderlig litterær kvalitet som slett ikke alle bøker for barn har: Den overrasker. Å utfordre leseren og tradisjonene er nesten alltid av det gode. Et annet pluss er at ord og bilder, med all sin flertydighet, skaper et betydelig rom for innlesning og tolkning. Både barn og voksne kan gjenkjenne erfaringen av ikke å bli hørt, frykten for å ta valg uten angremulighet, og angsten for atskillelse fra det/de kjente.

Kanskje treffer boka best hardhausene, og kanskje ville litt mer humor åpnet teksten for flere. På en annen side: Barn er minst like uensartede lesere som resten av oss. Og hvem har sagt at bøker for barn må være sukret og ende godt?

 

 

 

 

Kilder

Tone Birkeland (red.): Å skrive for barn, Samlaget, 1982 (Økland)

Bjørn Arild Ersland/Lars M: Aurtande (ill.): Det første barnet på månen, Cappelen Damm 2009

Iram Haq/Endre Sandfer (ill.): Skylappjenta, Cappelen Damm 2009

Beate Muri: John Eltons Vitaminfattige liv, Omnipax 2009

Maria Parr/Åshild Irgens (ill.): Tonje Glimmerdal, Samlaget 2009

Simon Stanger: Barsakh, Cappelen Damm 2009

Tyra T. Tronstad/Helena Ohlsson (ill.): Jeg skal hjelpe deg, Magikon 2009

Karin Beate Vold/Per Kaldestad (red.): Drivkrafta bak teksten, Samlaget 2008

Vinduet nr. 2 2009