Når blodet brenner i årene. Uten personlig ansvar. Av Lena Andersson

Fortærende begjær, utroskap og ansvar er igjen svenske Lena Anderssons anliggende.

Ester Nilsson er ikke av den lettskremte sorten. Da Lena Andersson sist skrev om henne, i den kritikerroste og prisvinnende romanen «Rettstridig forføyning» (2014), kastet Ester seg hodestups inn i et forhold med en gift mann. Det gikk ikke så bra.

Nå er det gått noen år. Med brennende håp og ditto hjerte legger Ester sin elsk på en ny, gift kunstner; skuespilleren Olof Sten. Og leseren kan ikke annet enn å gremme seg: Har skarpe, analytiske Ester ikke lært noe av forrige omgang med pasjon og plage?

Alt kan repeteres

Joda, denne gangen tenker Ester at hun må være tydelig på hva hun vil, helt fra begynnelsen. Olof vil også være tydelig. Han vil gjerne møte Ester, de har et unikt intellektuelt fellesskap, men «det ligger ikke i kortene at jeg skal forlate Ebba.» For Ester er ordene umulige å forholde seg til. Hun stoler heller på handlingene hans, han søker jo mot henne.

Det hjelper ikke at venninnekoret i denne komiske tragedien hyler om uforstand. Ester gjør som sist, elsker og lider. Hver detalj tolkes dit hen at ekteskapet til Olof er på hell. Feilslutning følger feilslutning. Et forskrekkelig lettmobilisert håp holder Ester nok en gang fanget, i en runddans av lykkerus og fortvilelse som minner om misbrukerens avhengighet.

Sultent hjerte

Andersson er uhyre velformulert, reflektert og morsom. Fremdeles preges fortellerens stemme av en viss avstandtagen. Selv om den ligger tett på Ester er den ironisk kommenterende. Aktørene får ikke et flatterende lys kastet på seg. Andersson er en mester i snedige formuleringer og bilder; som når hun snakker om Olofs helveteshull av ubesluttsomhet, eller sammenlikner Esters venninne med en glassfiberrull.

En roman eksisterer ikke i et vakuum, og det er naturlig å sammenlikne boka med forløperen. Årets bok er antakelig bedre, litt avhengig av om du liker konsentratet eller fordypelsen best. For storyen er veldig lik. Ester er den samme og Olof minner om fjorårets Hugo; en litt eldre, selvgod kunstner, begavet i tanker, unnvikende i handling. I begge bøkene er det Ester som har det mest sultne hjertet og legemet. Mannen har kjærlighetsovertaket.

Skittentøyvask

Likheten mellom verkene gjør at bruduljen som utroskapshistorien i første bok skapte, popper opp i erindringen. Hugo ble påstått å være tegnet etter den kjente regissøren Roy Andersson. Blant annet av regissøren selv. Det planter en hufsen anelse i leseren (forhåpentlig en estersk feilslutning) om at årets bok kan være en privat skittentøyvask som blir offentlig, nok en gang.

Men en roman kan ikke være virkelighet. Roman er form, og form er kunst. Og Lena Andersson har en formbeherskelse som imponerer. «Uten personlig ansvar» er en perfekt skulpturert roman. Esters utmattende syklus av eufori og savn blir leserens, mens Stockholms årstider poetisk ruller i bakgrunnen. Mer enn noe annet er denne boka om kjærlighetskløe skarpt tenkt og skarpt formulert:

«Bare han fantes, alt annet lå i mørket. Et behersket, spredt og famlede søkelys var det aldri snakk om, nei, hun rettet sin smale, harde lysstråle med uhyggelig presisjon og brente deretter hull i objektet med sin attrås fulle perforeringskraft.»

Kjærlighetskløen: Lena Andersson fortsetter historien om ildfulle Ester i årets «Uten personlig ansvar.» Ansvarlighet mellom elskende er et viktig tema i boka.