Friskusen Andreas Doppler returnerer fra de dype skoger. Det går ikke helt smertefritt for seg. Slutten på verden slik vi kjenner den. Av Erlend Loe

”Doppler kom ut av de dype skogene en tidlig morgen mens smeltevannet rant ham lystig i møte og sidensvansene satt i buskene og håpet på at noe fint skulle skje.”

Med denne løfterike begynnelsen fylt av sus og språklig patos starter Erlend Loe sin tredje roman om Andreas Doppler. Friskusen Doppler, som vi tidligere har møtt i ”Doppler” og ”Volvo Lastvagner,” har tilbrakt et par-tre år i skogens ro, og er nå tilbake i sivilisasjonen. Han oppsøker familien han forlot, for å oppdage at en ny mann er flyttet inn til Solveig og barna. Dette er et hardt slag for Doppler som etablerer seg i furua utenfor eneboligen på Oslos vestkant. I hengetelt. Strategien er klar: Innhende informasjon (spionere), analysere informasjonen (trekke forhastede konklusjoner), for så å handle (vilt og overilet).

PANIKK

Loe er en vittig betrakter. Han sirkler inn det liv-redde mennesket med klein impulskontroll og hang til total tilbaketrekking dersom tilværelsen blir for uklar. Korstoget mot flinkhet og konformitet fortsetter. For Doppler, som faktisk innlemmes i familien igjen, er samvær noe av det vanskeligste. Han blir usikker av signalene folk sender og følger sin egen logikk som, i Loe-sjargong, er kontraproduktiv.

Som da Solveig sender ham til logoped med minsten som har sluttet å snakke. Doppler forleder logopeden til å tro at det er Solveigs jobbing som har skapt tilstanden – vi andre heller til at en skjeggete skogmann og fars plutselige tilbakekomst kan ha betydd mer – før han torpederer hele opplegget med en henstilling til treåringen: ”Det er så godt å bare være stille sammen. Hvis du ikke sier noe før du blir atten, skal du få tusen kroner.”

KULTUIRKRITIKK 

Loe harselerer over samtidsklisjeer og motebegreper, og i begynnelsen er det presist. Doppler har en følelse av å leve feil. Denne livsfølelsen er alvorlig nok og Doppler ser undergang over alt: Småfuglene og biene som dør. Folk som poster bilder av mat på sosiale medier. Alt endetidstegn. Denne typen sammenstilling av smått og stort, alvor og tøys, er noe av det som gjør Loe morsom.

Og første halvdel av romanen er gøyal, når handlingen er konsentrert om Doppler og familien. Men selvfølgelig utarter det og Doppler henfaller til internett-rumpe-avhengighet, før han ender i pornoindustrien. Sammen med elgen Bongo. I denne siste nokså rabiate halvdelen slår svakhetene gjennom. Samfunnskommentarene blir opplagte, formen summarisk, og Doppler forsvinner, blir en sjablong.

UÆRBØDIG 

Det beste i ”Slutten på verden slik vi kjenner den” er blikket på det fortapte mennesket med stor og u-styrt handlekraft. En eksplosiv kombinasjon. Loe har stor forestillingsevne, bedriver intelligent lek med ord og vendinger, og herjer popkulturelle referanser og litterære kanoner, som Lindgren og (”den gamle tullebukken”) Hamsun. Romanen avsluttes i beste Isak Sellanrå-stil. Det er festelig og uærbødig, men litt mer måtehold hadde ikke skadet denne overstadige og unike fortelleren.

TRIOLOGI: Av de tre bøkene om Andreas Doppler plasserer årets bok – skrevet til soundtracket av REM – seg kvalitetsmessig i midten, etter ”Doppler” (2004)