Krigsdagbøker 1939-1945 av Astrid Lindgren
Mens en hel verden holdt pusten i 1939 begynte en ung sekretær med skrivekløe sin nitide rapportering fra krigen. Ut av krigsskyggen steg en forfatter.
Et sammensatt og virkningsfullt krigsdokument
Hva skaper og former en forfatter? For Astrid Lindgren var atskillelsen fra den nyfødte sønnen en erfaring som satt spor i forfatterskapet. Etter å ha lest Lindgrens krigsdagbøker, som nå utgis, virker også dette tydelig: Andre verdenskrig var ikke bare en rystende opplevelse for Lindgren. Den var også en forutsetning for at hobbyskriveren utviklet seg til forfatteren som skapte frihetselskeren Pippi Langstrømpe.
Skrivekløe
Lindgren er trettito år da krigen bryter ut. Hun er sekretær, mor, husmor, gift med Sture, har for lengst fått sønnen Lars tilbake, og blitt mor til Karin, som er fem år ved krigsutbruddet. Et rolig middelklasseliv er bakteppet for skrivearbeidet Lindgren nå begynner.
Fra 1. september 1939 – ”Å! I dag brøt krigen ut” – til nyttårsaften 1945, skriver Lindgren dagbok. Hun skriver om tysk krigføring, om frykten for russerne, om Sveriges nøytralitet og forhold til nabolandene. Og hun skriver om hverdagen med rasjonering, iskald leilighet, syke barn, søvnløshet.
Effektiv
Alt er formidlet i sekretærens effektive språk. Lindgren tar dagboken som et seriøst dokumenteringsarbeid. Avisutklipp og fotografier limes inn. Det gjør også avskrift av brev som Lindgren leste i jobben hos brevsensuren. Brevene fra en torturert kvinne, og en fortvilet tysk offiser, er opprivende. Utklippene fra svenske aviser om rettssaken mot Quisling er uhyggelig relevant lesning.
Boka er også utstyrt med fotografier av familien Lindgren, med forord av Anders Heger og etterord av Lindgrens datter, Karin.
Hjemmefront
”[Jeg] er veldig klar over at dette må være de lykkeligste årene av mitt liv,” skriver Lindgren i 1943. Hun er lykkelig fordi hun er trygg, tross krigen. Året etter skriver hun: ”Blodet flyter, mennesker lemlestes, elendighet og fortvilelse overalt. Og jeg bryr meg ikke om det. Bare mine egne problemer interesserer meg.”
Hva det gjelder avslører ikke Lindgren, men vi vet fra andre kilder at Sture ville skilles. Samtidig er Lindgren mer privat fra 1943. Frem til da er hun nokså strengt krigsrapporterende, senere blir forholdet mellom verdenshistorien og privathistorien jevnere. Det gjør boka stadig mer fengslende. Lindgren utvikler den litterære stemmen disse krigsåra.
Ikon
Dagbøkene er et unikt krigsdokument, der den samtidige rapporteringen skaper en spesiell atmosfære. De gir også et bilde av hverdagslivet, og av kunstneren som ung kvinne: Vi er med når et barnelitterært ikon skapes. Den ”forbasket morsomme boka” om det ”uoppdragne barnet” Pippi utkommer i 1945.
Sterkest inntrykk gjør likevel Lindgrens holdning. Hatytringer ligger ikke for henne. Hun setter ikke likhetstegn mellom illgjerningene til ”søte lille Hitler” som hun ironisk kaller ham, og det tyske folk. Hun føler med dem. Dagbøkene er nok et vitnemål om Lindgrens humanistiske sinnelag.
Hennes empati ligger, som i alle barnebøkene hun senere skriver, hos barna. Som i notatene om bombingen av Hamburg: ”tenk det er barn igjen der, det er hjerteskjærende, himmelropende, uutholdelig.”
AVGJØRENDE TID: Astrid Lindgren skrev dagbøker (17 stykker) gjennom hele krigen. Det var også da hun diktet frem Pippi, til datteren Karin som var mye syk.