Eg er eg er eg er. Dikt for barn av Ruth Lillegraven

 

Identitet og livsfaser, natur og menneske, å leve og å dø. Store temaer behandles på klart og klanglig vis i Ruth Lillegravens to ferske diktsamlinger.

Lytter seg fram til andres liv

Ruth Lillegraven ble kjent for et større lesende publikum i 2013 med diktsamlingen «Urd,» som hun fikk Brageprisen for. Også boka som kom året etter, «Manilahallen,» fikk gode kritikker og ble behørig omskrevet. Her gjendiktet Lillegraven en venninnes liv, med overgrep og spiseforstyrrelser. Nå er Lillegraven klar med hele to nye diktsamlinger: «Sigd,» og barnediktboka «Eg er eg er eg er.» Bøkene er ikke det spor vanskelige å anbefale. En unik lydhørhet, klarhet og klanglighet, preger dem begge.

«Villhjarte»

«Kjærleik er som/ ei fuglefjør mot kinnet/ men like etter/ eit piskeslag over handa,» tenker diktjeget i «Eg er eg er eg er.» Som tittelen indikerer handler det om identitet, der diktjeget grunner på «alt eg skal bli og alt eg er». Vi følger jegets oppturer og nedturer. Fra sprudlende forelskelse til sjalusi. Fra mismot til «eg er så lett, så lett/som løvetannulla der/ho dansar i sola.» Følelsene svinger i takt med naturens skiftninger.

Naturbildene, rim, og gjentakelser av ord og strofer gjør diktene rytmiske og lette å lese. Bokstavrimene kan være litt uspennende, her er vond vind, vill vinter og vesle vakre våren. Den mest iøynefallende formgrepet er besjelingen: Fjella ‘rynkar bryna’, villjentehjerte «himlar med auga,» vinden «legg skuldra mot huset og hjartet mitt.» Grepet gjør diktene visuelle og tilgjengelige, og viser hvor uløselig naturen er knyttet til mennesket i Lillegravens univers.

De emosjonelle kastene og identitetsstrevet hos jeget – som vil stagge «villjentehjartet» og bli «lys og roleg som/ alle dei andre» – er gjenkjennelig for barn på vei mot ungdom. Jegets uro omsettes til energi i diktene og gir samlingen sjarm, og Mari Kanstad Johnsens illustrasjoner skaper fine pustehull.

Skjebnetråder

Utforsking av identitet og livsfaser, samt naturlyrisk følsomhet, kjennetegner også «Sigd.» Boka er en naturlig videreføring av de dikteriske prosjektene i «Urd» og «Manilahallen». I «Urd» (gudinnen som spinner skjebnetråder i norrøn mytologi) fulgte Lillegraven livet til en oppdiktet sydame, i «Manillahallen» skrev hun et virkelig liv. Også i årets bok følges én skjebne, et virkelig liv. Lillegraven skriver at hun er inspirert av dagboka til odelsgutten Ole T. Kjerland (1822-1883). Livet hans er utgangspunktet, så dikter hun videre og skaper et bevegende livsløpsdikt.

Livets trell

I boka, som spenner fra formmessig tradisjonelle dikt, til prosalyriske dikt typografisk formet som gravide mager, og til rene prosastykker, forteller Lillegraven om Endre. Endre er ikke som de andre i søskenflokken. Han er stille, tenksom. Som hovedpersonen i barnediktene tenker Endre på hva som «skal vere eg.» Helst vil han bli som faren. Og i alle fall ikke som bestefaren.

Endres liv blir ikke lett, og Lillegraven formidler med overveldende gehør og følsomhet dagene hans. Søsknene drar ut; gifter seg eller utvandrer. Endre blir. Forventningene til livet brister en etter en, enda så moderate de er. Han gifter seg med Abelone, men de får ingen barn. Barna blir kun «alt det raude som eg grev ned under gravensteintreet ved løa.» Da gikta tar Endre, blir bøkene en livbøye.

Nær jorda

Lillegraven lar innhold bestemme form. Når Endre arbeider i skogen, preges formen av det: «tømmer skal fellast/ tømmer skal kvistas/ tømmer skal høvlast.» Her kjenner leseren (den monotone, effektive) arbeidsrytmen. Andre ganger er formen rent fortellende. Som når perspektivet i noen kortprosastykker legges hos menneskene rundt Endre.

Samlingen er livs-nær, jord-nær. Det handler om gården, fjella, skogen. Og over Endes liv henger månen og lenker generasjonene sammen. I et vakkert dikt kikker far og sønn på månen, formet som en sigd. Universet og jordbruket, det tidløse og det daglige strev, bindes sammen gjennom dette bildet, som har gitt navn til samlingen.

Den naturlyriske kraften i «Sigd» gjør Hans Børli og Olav H. Hauge til dikteriske frender, mens bruken av lokalhistoriske hendelser og personer gir assosiasjoner til Gaute Heivoll. Både Heivoll og Lillegraven er gode til å lytte seg bakover i tida, og innover i folka før oss. Til å skape skjøre forbindelseslinjer dit for leseren.

Gjenlesning!

Begge Lillegravens bøker har en syklisk struktur. Tydeligst i «Sigd» som starter med «alt fell/ i fjorden/ himmelen/ fjella, lyset,» og slutter: «og alt som skjer/ skal skje igjen/ alt fell i fjorden.» I begge bøkene er naturen toneangivende i menneskenes liv.

Med «Eg er eg er eg er» og «Sigd» har Lillegraven sørget for to sterke bidrag til bokhøsten, og særlig «Sigd» roper på snarlig gjenlesning.

FORTELLENDE DIKT: Ruth Lillegraven debuterte i 2005, og har skrevet både for voksne og barn. Gjennom flere diktsamlinger har hun vist sin begavelse for episk-lyrisk diktning.