den beste forfatteren du aldri har hørt om. Håndbok for vaskedamer av Lucia Berlin

Den beste forfatteren du aldri har hørt om, ble Lucia Berlin kalt da novellesamlingen «Håndbok for vaskedamer» kom ut i USA i fjor. Boka, utgitt elleve år etter Berlins død, endte på New York Times liste over 2015s beste. Og det er bare å slenge seg med i jubelkoret: Berlins rapporter fra bunnen er fengslende lesning.

Kontraster

«HVA I HELVETE SER DU OPP HIT FOR?» står det på skiltet som henger i taket på tannlegekontoret, der en av fortellerne arbeider. Jenta bistår tannlegen/bestefaren, som er «ondsinnet og trangsynt og stolt av det.» Blodet spruter da hun, med en viss iver, og etter bestefarens ønske, trekker alle tennene hans for å få plass til mesterverket. Et perfekt gebiss. Jenta og bestefaren, en suicidal mor, en søster, noen ektemenn og barn, går igjen i novellene, som alle har et solid innslag av det nitriste. Utroskap. Dop. Alkoholisme. Død.

Men mørket balanseres alltid opp mot det komiske, vakre og kjærlige, før historien avsluttes med en setning som rommer novellens essens og emosjonelle poeng.

Det er kvinnenes verden som skildres når Berlin lar scenene bre seg ut. En kvinne møter en gammel indianer på et vaskeri, en søster følger en søsters død, en forfyllet mor sender sønnene på skolen. Og, i tittelnovellen; en vaskedame ramser opp kjennetegn ved yrket, som nasking: «Jeg stjeler i grunnen bare sovepiller, sparer til tøffere tider.»

Atmosfære

Berlins prosa er en passe støvete og skitten realisme. Jordnær og sparsommelig. Sansevarheten stor. Lukter og lyder formidles følsomt, ofte i ufullstendige setninger. Ernest Hemingway, Annie Proulx og Grace Paley er beslektede novellister. Berlin har åpenbart også lest Proust.

«Håndbok for vaskedamer» speiler forfatterens omflakkende familieliv der alkohol spilte en stor rolle. Mange livsfaser, landskap og lukter får plass: Novellene er livet sett fra et vaskeri i New Mexico («Røyk og chili og øl»), fra ørkenlandskapet i El Paso («Caliche, salvie og svovel»), eller bare fra et kjøkkenbord ut mot et lønnetre fullt av kråker.

Tross all menneskelig skrøpelighet og ensomhet er det en varme og fellesskapsfølelse i novellene, og leseren ønsker lite annet enn å forbli i Berlins univers, at historiene skal vare og vare.

BRYTNINGER: Lucia Berlins (1936-2004) novellekunst er rik på kontraster, brudd og overraskende formuleringer av typen «lyden gjorde vondt i tennene.» Boka har forord av forfatter Lydia Davis og er godt oversatt av Vibeke Saugestad.