Barnet som skrev til Astrid Lindgren. Brevene dine legger jeg under madrassen. En brevveksling 1971-2002. Av Astrid Lindgren og Sara Swart

Da tolvåringen Sara første gang skriver til Astrid Lindgren er hun desperat. Hun bare MÅ ha en filmrolle og håper Lindgren kan hjelpe. Resten av brevet rakker hun ned på Pippi-filmene og de skrale skuespillerne. Brevet avsluttes med at hun er en ”meget ensom jente.” Svaret fra Lindgren er det eneste utelatte brevet i korrespondansen som gikk over tretti år, og som nå er samlet i ”Brevene dine legger jeg under madrassen.” Hele åtti brev går mellom Sara og Lindgren, og gir et unikt og åpenhjertig innblikk i et forfatterliv og to menneskeliv.

Selvhat

Lite er strøket fra de opprinnelige brevene, bare noen få av Saras meninger om folk. Brevet fra Lindgren som mangler, rev Sara i stykker, men vi får et inntrykk av det gjennom senere brev. Lindgren må ha vært røff: ”Det verste av alt er det siste du skrev om at jeg kunne regne ut hvorfor jeg var ensom,” skriver Sara. Siden blir tonen mellom dem mykere. Sara er en bråmoden tenåring som skriver lidenskapelige, selvutleverende brev. Smått og stort i livet hennes behandles med samme hete temperament. Skoletrøtthet og et trøblete hjem preger. Selvhat og sårbarhet siver ut i de karismatiske brevene.

Varsom

Sara treffer noe i Lindgren, som svarte alle som skrev til henne. De fikk ett brev, Sara fikk mange. Kanskje gjenkjente Lindgren det utsatte og ensomme barnet – denne skikkelsen som er så viktig i bøkene hennes. Lindgren tar Sara på største alvor, enten jenta skriver om skuespillerambisjoner eller tiden på psykiatrisk. Brevene viser en sindig Lindgren som trøster, motiverer og utvider Saras perspektiv på livet. Bare én gang blir også Lindgren sterkt emosjonell. Det er når Sara forteller om julingen hun får av faren, uten at moren griper inn:

”Hvis noen mann på jorden hadde gått løs på mine barn, ville jeg drept ham tror jeg,” skriver Lindgren.

Nærvær

Brevvekslingen er mest intens på syttitallet. Begge skriver mest om Sara, men korrespondansen viser også frem Lindgrens liv og dager. Hun forteller hvor rystende det er da hushjelpen gjennom tjueto år omkommer, og om strevet med å avslutte ”Brødrene Løvehjerte.” Med karakteristisk humoristisk alvor forteller hun også om behovet for alenetid: ”På julaften kommer hele de s.k. ormeyngelet, d.v.s. barn og barnebarn hit […] Men juledagen vokter jeg som en kostbar edelsten. Da nekter jeg å gå noe sted eller å la noen komme hit, jeg sitter mutters alene og leser og hører på musikk og koser meg så jeg kan kose meg ihjel. Juledagen er den beste dagen på hele året synes jeg.”

Her, som i andre av Lindgrens brev, føler vi forfatterens nærvær gjennom ordene.

Redsler

Brevvekslingen finner sted fordi Lindgren intuitivt føler et fellesskap med rebelske, hudløse Sara: ”du hører visst også til dem som blir berørt av andres ulykker og verdens nød og elendighet. Det gjør jeg i en slik grad at jeg blir helt melankolsk i blant,” skriver Lindgren. Her og mange andre steder viser Lindgren eget sinnelag. Det er særlig dette som gjør boka verdifull. Gjennom responsen til Sara uttrykker Lindgren eget menneskesyn, sårbarhet og redsler. Som Sara kunne hun være dyster. Da ungjenta forteller om lærere som mobbes, svarer Lindgren: ”det viser enda en gang hva jeg alltid har ment, at mennesket, at vi alle sammen, er noen fæle små dyr og vi vet ikke hvor mange djevler vi har inne i oss.” Det eneste man kunne ønske seg mer av i denne vakkert formgitte boka, er fotografier og faksimiler av brevene.

Epilog

Brevene ble færre med årene. Mulig er tonen kjøligere etter at Sara ber om de tusen kronene Lindgren lovet henne hvis hun ikke begynte å røyke. Kanskje kom travelhet og dårlig syn i veien. Etter at Lindgrens sønn Lasse dør i 1986 skrives kun noe få brev. ”Brevene dine legger jeg under madrassen, ”skrev Sara til Lindgren. De var dyrbare skatter, noe den voksne Sara bekrefter i sitt aller siste brev, skrevet i 2012, ti år etter Lindgrens død og i forbindelse med denne boka. Hun forklarer hvorfor brevene nå blir tilgjengelige – brevene de lovet hverandre ikke å vise andre. Det er heldig for oss at brevene deles. De to møttes aldri.

UNIK BREVSAMLING: En ny brevsamling kaster lys over Astrid Lindgrens sterke trang til å beskytte de vergeløse. Boka bekrefter det veletablerte forfatterbildet, men gir også nye nyanser til Lindgrens person og liv. Oversatt av Bodil Engen. Foto: