Nominert til høythengende pris. Speil speil blink av Dorthe Nors

Sonja er middelaldrende, barnløs, ektefelle-løs, lett retningsløs og i en viss forstand også hjemløs. Riktignok bor hun i sin Københavnleilighet, men i hjertet lengter hun tilbake til barndommens landskap og den jyllandske heden.

De brutale kriminalromanene hun oversetter hjelper ikke på humøret, og kjøretimene går heller ikke bra – primært fordi lærer Jytte skravler, viser bilder av barnebarna under kjøring, og synes det er best å skifte gir selv.

Lengselen etter å gjemme seg slik hun gjorde i barndommens kornåkere, tiltar hurtig for Sonja. Hun må ut av uføret, skifte fil.

Nominert

Dorthe Nors har skapt smårystelser i den danske litterære offentligheten de senere årene. Først ved å få novelle på trykk i prestisjetunge The New Yorker i 2013, som første danske forfatter noensinne. Ros fra verdens mest kjente talkshowvert, Ophra Windfrey, økte interessen, og nå er hun shortlistet til en av verdens største litteraturpriser – The Man Booker-prisen – for «Speil speil blink,» sammen med blant andre Roy Jacobsen.

I denne åttende boka og femte romanen skildrer Nors Sonjas savn og ensomhet. Stilen er hverdagslig og liketil, med innslag av livets begredelige tragikomikk. Helle Helle er en litterær slektning stilistisk sett, og også tematisk: Begge følger vankelmodige kvinner som synes å drive dit vinden blåser dem. Men hos Helle er tekstens hulrom større, mer er uuttalt. Hos Sonjas er tilpasningsproblemene og smertepunktene tydelige og følbare for leseren.

Sonja vet godt at hun ikke passer inn. Hun er en høy, skjev «masai» med svimmelhetsanfall. En annerledes kvinne: «- Jeg likner moren min, sier Sonja. – Vi har store, rike indre verdener. Vi er høyt begavet. Men vi er ikke helt finjusterte som kvinner.»

Tanker på vidvanke

Romanen er enkelt, men konsekvent bygget opp. Kapitlene kretser om en hendelse, oftest et møte. Sonja kjører med Jytte, er hos massøren Ellen, eller hun møter barndomsvenninnen Molly. Eller hun ringer søsteren Kate. I hvert møte tydeliggjøres Sonjas ensomhet. Hun er ofte for mye eller for lite, Sonja.

For nervøse Kate er Sonja definitivt for mye. Kate har sluttet å ta telefonen når Sonja ringer: «[D]et er vanskelig å få språket til å passe til de menneskene man elsker,» tenker Sonja betuttet. Oppbygningen rundt hverdags-hendelser kunne gjort romanen snever. Det er den ikke, fordi enhver hendelse utvides av Sonjas bevissthetsstrøm.

Sonja spinner rundt i tankene, og nesten alt hun opplever, den minste ting, avføder et minne fra barndommen. Observasjonen av at Ellens gulv er slipt leder rett til: «Soverommet til Sonjas foreldre var trepanelt» og videre inn i barndomserindringen. Dette er et fiffig grep. Det er i bevisstheten det meste av relevans skjer. Samtidig er overgangene i Sonjas refleksjoner temmelig pussige og tilfører et fornøyelig drag av komikk til hennes eksistensielle krise.

Blindsone

Nors bruker flere metaforer i sin historie om moderne ensomhet. Den mørke himmelen og lumre tordenværet henger symboltungt over Sonjas hode. Vi skjønner at slusene må åpne seg, på himmelen og i Sonja. Det første som løsner hos Sonja, når hun omsider tar mot til seg og bytter kjørelærer, er språket.

Poesien i språket øker: «Hun gråter ikke, så langt kan hun ikke la det gå, men hun synes det rasler i henne, av småstein, av strå, av dager uten opphold.» Bilen er det mest åpenbare bildet; trøbbelet med å skifte gir og fil har sin parallell i Sonjas manglende kraft til å ta styring og skifte gir i eget liv, mens kornåkeren er det vakreste. Som voksen gjemmer Sonja seg i livet, trekker seg tilbake, slik barnet Sonja søkte inn og gjemte seg i kornåkeren.

De første 30-40 sidene av romanen er i overkant alminnelige og det danske språket skinner igjennom i oversettelsen her. Noe går også tapt i den norske tittelen. På dansk heter romanen «Spejl skulder blink.» «Skulder» i den danske tittelen henviser til blindsonen, og for Sonja er nettopp blindsonen kinkig. Hun er mer enn villig til å se bakover, på fortiden. Men for å komme videre er hun også nødt til å se tilbake på det mer skjulte – det som ligger i fortidas bindsone.

Hjem

Alt du ønsker deg ligger på andre siden av frykt, heter det. Det Sonja frykter mest er andres følelser og egne blindsoner. Nors skildrer henne ømhjertet, med tiltakende poesi, refleksjonsdybde og sanselighet, og leseren ønsker lite annet enn at denne sårbare tankenes nomade, masaien, skal «få noe ut av komplikasjonene sine,» bestå kjøreprøven og suse hjem, mot den jyllandske heden.

KRISE: «Hvis man ikke passer på, slutter man å henge sammen,» tenker hovedpersonen i danske Dorthe Nors nye roman som er solid oversatt av Pernille Rygg. Foto: Cappelen Damm