Å leve når kjæresten dør. Penelope er syk av Ole Robert sunde

Døra til bygården i Theresesgate smeller igjen bak hovedpersonen i Ole Robert Sundes «Penelope er syk». Han begir seg oppover mot Adamstuen og sushisjappa i ensom majestet, som en observerende, assosierende og stadig avbrutt reisende. I leiligheten hjemme ligger kjæresten gjennom et helt liv. Også hun er på en slags reise, den ensomste av dem alle: Penelope er syk og døende av kreft.

Fortvilet flanør

Romanen er inspirert av James Joyces modernistiske mastodont, «Ulysses», som igjen er inspirert av Homers «Odysseen». Slik Joyces Leopold flanerer i Dublins gater og utfører prosaiske gjøremål i løpet av ett (langtekkelig) døgn, driver også Sundes mann gatelangs i byen mens et ras av tanker, digresjoner og sansninger – lukten av brent kakao, smaken av en regndråpe, lyden av musikk fra et vindu – strømmer gjennom ham.

Han «gransker alt som er oversett og tenker på det ingen andre gidder tenke på». Av og til bryter konas stemme igjennom med kritiske bemerkninger, men stort sett flyter tankene usensurert om folka han ser, enten det er Oslo-forfatteren, presten eller skipsrederen. Ettersom turen nærmere seg slutten, blir Penelope mer nærværende. Den fortvilte flanøren tenker på kreftens redsler og egen tilkortkommenhet:

«Selv med all sin lidelse, ikke et ord, hun klager aldri, jeg klager hele tiden.»

Romodysse

Kastene i gåerens bevissthet gjør romanen underholdende. Et helt livs lesning uttrykkes i refleksjonene hans, og den vilt assosiative stilen medfører fornøyelige koblinger. En buldrende blåtrikk leder til en digresjon om blåhvalen, en melon til tanker om amerikansk fotball, og synet av en maur til refleksjoner om Thomas Aquinas. Lyden av et helikopter gir dikterhjernen næring til en hel historie.

I dette minner han om den navnløse i «Sult», som trår det samme strøkets gater mens han fantaserer frem historier på den minste impuls. Også den navnløse beveger seg på klassisk modernistisk vis i rom – blant byens steder og i egen bevissthet. Han er filterløs og grublende, som vår mann: «min syke kone sier at jeg ikke har filter, der har du meg, for mye etterkjenning, føler for mye og grubler for mye».

Utsettelse

Homers Odyssevs bruker ti år på seilasen hjem til kona Penelope. Også hjemkomsten til Sundes gatetraver drøyer, fordi stadig nye heftelser (selv kykloper) dukker opp. Disse utsettelsene er en del av strukturen i begge bøker. Utsettelsene er også et tematisk og billedlig moment hos Sunde: Distraksjonene underveis setter den rå virkeligheten på vent for fortelleren, og i overført betydning blir turen et bilde på livet, som en lang eller kortere utsettelse av det uunngåelige.

Sunde blir gjerne omtalt som en smal forfatter med en krevende stil. Ser man bort fra de første sidene i «Penelope er syk», der alle kommaene sliter på nervene, oppleves årets roman som tilgjengelig og nær. Tross en sorgfull undertone er boka underholdende med sitt mylder av referanser og digresjoner, og det er lett å føle seg hjemme i Sundes intellektualiserende, men følsomme univers.

TAP: Ole Robert Sunde mistet kona og kjæresten gjennom 44 år, og skrev etter eget sigende roman om sorgen for ikke å drikke seg i hjel. Foto: Gyldendal Forlag