En eventyrlig beretning om sorg. Fanny og mysteriet i den sørgende skogen av Rune christiansen

Rune Christiansen peiler presist inn uanselige liv i en nådeløs virkelighet.

Rune Christiansens nye roman er av det besynderlige slaget. Innledningsvis ser vi snurten av et «jeg» som fordufter etter: «La meg fortelle en historie». Historien handler om Fanny. Syttenåringen mister foreldrene i en bilulykke. Verken Fanny eller beretteren dveler ved tragedien. Fanny holder bevisst minnene på avstand, mens fortelleren knapt og en anelse distansert oppsummer: «og mens de bedrøvelige begivenhetene utspilte seg, tok høsten tak, uker med uopphørlig regn fulgte, og snart sto kornet og svartnet på åkrene».

Alene

Christiansens språk er utsøkt; ekspanderende og stramt, fylt med patos og komikk. Han debuterte som poet, men har de senere årene markert seg som en glitrende romanforfatter. For «Ensomheten i Lydia Ernemans liv» fikk han Brageprisen i 2014. Årets bok er ikke helt ulik i tone og tematikk. Begge romaner skildrer isolerte kvinner, deres ensomhet og kjærlighet, og dagenes litt ubestemmelige (men ubønnhørlige) forløp.

I fortellingen om Fanny er persongalleriet lite og handlingen sparsom: Fanny blir boende i barndomshjemmet, går på skolen, og arbeider litt for presten Tobias som er minst like miserabel som henne selv. Kun tre andre skikkelser dukker opp, én av dem blir betydningsfull. For Fanny er ensomheten mer smertelig enn for Lydia. Fanny føler det «som om ingen hadde tilknytning til henne». Ensomheten er «fremfor alt nød og håpløshet».

Mytisk

Romanens naturskildringer og bilder henfører. En jente i en skur av hagl, en hjort i et vindu, et vindkast som «ristet natteduggen av plommetreet», er syn som lagres. Et Asbjørnsen og Moe-eventyr flettes inn, og gjennom Fannys fantasering tas vi med til en skog som likner mytenes dødsrike. Boka slukes, men vil neppe ha like bred appell som enkelte tidligere romaner. Både flyktighet og sparsomheten – ett kapittel er helt tomt – bidrar til det. Historien om Fanny er en rørende studie i vennskap, alene-het og uutforsket sorg. Den beveger seg mellom det hverdagslige og uhåndgripelige, og er slik sett et såre godt bilde på livet.

EN AV VÅRE FINESTE FORFATTERE: Rune Christiansen skriver om eksistensielle hendelser og hverdagslige foreteelser i et vakkert språk. Foto: Oktober Forlag

17.08.17