Mor legger lokk på familiehemmeligheten. Det hvite badehuset av Thorvald steen

«Jeg var overbevist om at ingen noen gang kunne elske meg. Hemmeligheten jeg bar på, om at kroppen ville gjøre meg til en invalid, delte jeg med ytterst få. Jeg gjentok ordet på engelsk. Invalid. Uten verdi betyr det».

Tankene tilhører hovedpersonen i Thorvald Steens nye roman «Det hvite badehuset». I tenårene kommer beskjeden om at han har en muskelsvinnsykdom som vil gjøre ham sengeliggende. Legens beskjed er ikke til å tåle, men det er heller ikke pålegget fra foreldrene: Du skal ikke fortelle noen om sykdommen. I klartekst: Dette skal du bære alene.

Hemmeligheten

Handlingen er basert på forfatterens egne erfaringer, og igangsettes da hovedpersonen som voksen ringes opp av en ukjent kusine. Hun forteller at hennes far og bestefar, altså hovedpersonens onkel og bestefar, har samme sykdom som ham. Dette har ingen fortalt før.

Fortelleren konfronterer moren og starter jakten på sannheten om familiehemmeligheten.

Historien rulles stramt og sindig ut av Steen, som beveger seg uanstrengt mellom flere tidsnivåer: På nåtidsplanet havner hovedpersonen i alvorlig trøbbel da han ramler ut av rullestolen i stua og ingen er hjemme. Så er det øyeblikksbildene fra fortida – fra barndomsårene i Etiopia, fra skiturene med faren, fra første fall blant fremmede. Og det er samtalene med moren i løpet av noen dager i adventstida.

Verdifull

Steen bruker aktivt utsettelsen som teknikk. Ved å veksle mellom situasjonene må vi hele tiden vente på avklaringene; av situasjonene og fortida. Det skaper spenning. Tonen usentimental, men rammende, som når Steen i detalj beskriver hovedpersonens kaving på gulvet etter rullestol-veltet. Den kroppslige erfaringen av tap og utilstrekkelighet er sterkt formildet, om enn ikke like pinefullt som i Liv Køltzows roman om Parkinson, «Melding til alle reisende».

Samtalene med moren er såre. Som hovedpersonenes mor, fortiet også forfatterens mor sykdommen. Likevel utleveres hun ikke på en uverdig måte i romanen. Steen dømmer ikke moren, bare valget hun tok. Han viser hvordan sykdomsskammen delvis var et produkt av tida. Dialogen mellom mor og sønn vitner om mye sorg, men kaller også på smilet. Den gamle er så gjenstridig. Hun vil ikke fortelle om fortida. Hvem eier historien din?

«Det er en menneskerett å være taus», sier moren. Mon det. Ved å tie, og å tvinge sønnen til det samme, øker hun byrden hans. Hun tar historien hans fra ham ved å nekte å fortelle sannheten om fortida. Hun vil brenne brev og bilder. Anne B. Ragde forteller i romans form om noe tilsvarende. Hun oppdager at moren vil kaste alle familiealbumene. Døtrenes historie. Også Knausgårds «Min Kamp» reiste spørsmål om barn og foreldres historier; var farens historie Karl Oves og hans til å fortelle?

«Det hvite badehuset» tematiserer og tydeliggjør hvor viktig eierskap til egen historie er. Den ber oss også reflektere over hvordan vi behandler avvik: Hvordan står det til med skammen i dag? Steens roman er lett å anbefale – bevisstgjørende, veldreid og spennende fra begynnelse til slutt.

Å FORTIE ET MENNESKE: Thorvald Steens nye roman er en bevegende beskrivelse av et menneske som ikke får kjenne eller fortelle sin historie.