Nye fortellinger fra Kreta. Himmelske tilstander av tove nilsen

Tove Nilsens «Himmelske tilstander» byr på mye av det gode som kjennetegner forfatterskapet: Livsnærheten, sanseligheten, det sultne blikket, den besluttsomme og ærlige refleksjonen.

Fortelleren er tilbake på Kreta, øya hun har besøkt siden syttitallet. Her føler hun seg yngre og friere. Hun vandrer rundt, tar inn skjønnheten og forfallet, besøker stedene og menneskene som betyr noe for henne. Livet hjemme er hele tiden i tankene hennes: Den nylig døde faren, mannen hun har brutt med, og det nye forholdet som er i emning.

Kreta

Nilsen har skrevet om reiser og øyer før, og i særdeleshet om Kreta. I motsetning «Kretadøgn» (2003) har årets bok ikke «roman» på tittelbladet. Det er rimelig, siden «Himmelske tilstander» er personlige betraktninger om å reise, skrive, lese, elske, leve sammen og dø. På den annen side er det selvbiografiske formidlet i en nøye valgt struktur som føyer alt sammen, som i en roman.

Fortellingen er strukturert langs tre tematiske spor. Det er vandringene på Kreta der fortelleren reflekterer over smått og stort: Biller og katter, men også flykninger, Kretas historie(r) og skammen ved å være privilegert. Det andre sporet er farens sykeleie, og det tredje er forholdet hun forlot og forholdet hun ønsker seg dypere inn i. Fellesnevneren er kjærligheten, og døden.

Sult

Romanen er god å være i, men mye skal med. Det som er betydningsfullt for Kreta-elskeren – den kjære tavernaeieren og de andre kreterne, kattefamilien som vies anselig plass – kjennes ikke levende og relevant for leseren. Fortelleren greier ikke helt å overføre begeistringen og magien hun føler. Den lune humoren kunne reddet det, hvis fortellingen var strammere.

Best er boka når Nilsen er tett på hverdagslivet. Tankene om samliv og brudd, aldring og samfunnets blikk på kjærlighet mellom godt voksne, er øyeåpnende. Det er her det brenner, for å parafrasere Gro Dahle. «Himmelske tilstander» hadde tjent på strengere utvelgelse, mener et leseverdig tilskudd til et forfatterskap preget av livsappetitt – av tankens og øyets sult.

SMITTER IKKE: Nilsen klarer ikke helt å overføre sin personlige begeistring, det hun føler for Kreta og menneskene der, til leseren.