det brutale livet. alle dagers ende av jenny erpenbeck

«Slutten på en dag da noen dør, er langt ifra alle dagers ende.» Setningen dukker opp flere ganger i tyske Jenny Erpenbecks roman, som følger et knippe personer i en jødisk-katolsk familie fra begynnelsen av 1900-tallet. Nøkkelsetningen favner Erpenbecks prosjekt: Å skrive frem de lange linjene, i en slekt og i historien. Både det som ble og det som kunne ha blitt, hvis tilfeldighetene hadde villet det annerledes. Romanen folder seg ut som en storslått vev av politisk historie, menneskelig lidelse og kjærlighet. Så ambisiøs i stil og innhold at det er lett å bli overveldet, på en udelt god måte.

Historietime

Romanen og bok I åpner med at et spedbarn dør, en liten jente. Barnefaren flykter i fortvilelse fra døden, kona og det østeriske-ungarske keiserriket, til Amerika. Den unge moren opptar livet igjen etter å ha sørget stille i syv dager sittende på en fotskammel, og prøver å håndtere et fattigslig liv sammen med moren og bestemoren. Men hva hvis barnet ikke hadde dødd? Hva hvis den syttenårige moren bare hadde samlet en neve snø fra vinduskarmen og kjølt ned barnet, slik at det hadde fått leve?

I bok II-V utforsker Erpenbeck hvordan jentebarnets liv kunne har blitt. Hver av de neste romandelene følger den rødhårede jenta til livets ende. Leseren må forholde seg til fire nye livsløp: I bok II er hun plaget tenåring i et utarmet og «forrået» Wien rett etter første verdenskrig, i neste del driver hun antifascistisk arbeid i Moskvas fryktregime på tretti-tallet, siden er hun anerkjent kunstner i DDR, og til slutt er hun gammel kvinne i et forent Tyskland. Da hun i denne delen dør (for femte gang), etterlater hun seg en sønn som

«bærer med seg alle historiene moren aldri rakk eller ønsket å fortelle ham, som et stort, svart land inni seg».

Bindevevet

Romanen er mangfoldig og krevende å gjenfortelle. De fortellertekniske grepene varierer fra del til del. I del I, der en lakonisk tone løfter fortellingen, skifter perspektivet hyppig og leseren må være oppmerksom. Siden ligger perspektivet noe mer fast, fragmentene blir større. Gjennom skiftende tider bindes romanen sammen av karakterene og deres livshendelser, av strukturelle og språklige gjentakelser.

Ett av de tilbakevendende elementene er en håndfull eiendeler. Goethes samlede verker, en bordklokke, en fotskammel. For skikkelsene minner gjenstandene om familiens historie, for romanen er de bindemiddel, og for leseren er eiendelene en påminnelse om at mens tingene kan overleve tider og regimer, krysse liv og landegrenser, er mennesket sørgelig forgjengelig.

To temperaturer

Stilistisk hviler det en kjølighet over romanen, men innholdet er brennaktuelt. Via personene, som vi ikke kommer veldig tett innpå, fortelles en historie om emigrasjon, flukt, jødehat. Om nådeløse regimer, om røtter og opphav. «Alle dagers ende» er en fascinerende bok, ambisiøs og høyst leseverdig. Den er fremmedartet, som en nyskapende roman alltid er, og etterlater leseren rørt og en tanke sorgfull.

NY STEMME: Jenny Erpenbech er forfatter, regissør og dramatiker. «Alle dagers ende» er hennes andre bok på norsk, nydelig omsatt av Ute Neumann.