Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok av Naja Marie Aidt
Sønnen til den danske forfatteren Naja Marie Aidt dør tjuefem år gammel. «Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake» er Aidts forsøk på å beskrive og begripe den horrible ulykken.
«Sorgen er et jævla fengsel»
«Vi ler av et eller annet. Moren min sier noe til hunden. Så ringer telefonen. Vi tar den ikke. Hvem skulle ringe til oss så sent en lørdag kveld?
Så ringer alle telefonene våre.
Det er søsteren min som ringer.
Så tar moren min telefonen.
Jeg hører søsteren min skrike.»
En natt full av redsel
Naja Marie Aid, født på Grønland i 1963, regnes som en av Danmarks mest betydningsfulle forfattere. Hun har utgitt en rekke dikt og noveller siden debuten i 1991, og fikk Nordisk Råds litteraturpris for novellesamlingen «Bavian» i 2008. Med årets bok, «Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok», lar hun leseren ta del i egen, rå sorg.
Virkeligheten flerres i stykker da Aidt en marskveld i 2015 får telefonen om at den nest eldste av fire sønner, Carl, er død etter å ha hoppet ut av et vindu i femte etasje. Gjennom tekstbrokker, egne og andres dikt, refleksjoner og dagboksnotater får vi fortellingen om natten det skjedde, og om livet og skrivelivet i året etter ulykken. For Aidt blir dagene et «dødsstille øyeblikk» i avsindig smerte:
«en unntakstilstand der ingenting alminnelig gir gjenklang eller kan etableres, hvor ingenting i hele verden overhodet er gjenkjennelig lenger.»
Sjokkspråk
Hvordan skrive når mening opphører, tidsfølelsen opphører, liv opphører? Det tar ni måneder før Aidt skriver igjen. Hun hater både kunsten og virkeligheten, det er ingen steder å være. Døden motsetter seg tilblivelse av ny mening, men omsider greier Aidt å formulere noen løse skriftbrokker. Det er et klart og poetisk språk, men også et skadet språk. «Sjokkspråk» kaller Aidt det selv. Når hun raser som verst er sidene fylt med versaler. Punktum er utelatt. Skriften nærmest gisper av smerte.
Gjennom skrivingen både trøster og piner hun seg selv. I kursiverte partier gjentar Aidt handlingsforløpet den grufulle natta og bygger ut hendelsen for hver gang. Denne tilbakevendingen gjør at bokas struktur mimer sorgens. Det aller verste feier over Aid (og leseren) som en bølge, igjen og igjen. For hver gang natten gjenfortelles føyes nye opplysninger til; om soppen Carl og kompisen bestilte på nettet, mest av nysgjerrighet, om den stoffutløste psykosen som sendte tjuefemåringen ut av vinduet. Aids gjengivelse av guttenes horrible kveld, er nesten ikke til å lese.
Tapslitteratur
Diktningen om tap er omfattende, og Aidt støtter seg til Mallarmé, Roubaud, Dickinson, blant flere. Hun refererer til et sorg-verk som utkom 1580, i en tid da elegier «ble mottatt med forakt og kulde» fordi tematikken var for verdslig. I dag er vi ikke redd for virkelighet i litteraturen, og de siste årene er det kommet mange selvbiografiske beretninger om å miste en elsket. Joan Didions «Blå kvelder» om datterens død, Joyce Carol Oates «En enkes fortelling», Ingmar Bergman og Maria von Rosens «Tre dagbøker» og Tom Malmquists «I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live», er blant de beste.
I en annen glitrende bok, Roland Barthes «Sorgens dagbok», forteller den franske litteraturteoretikeren hvordan han tar opp i seg morens vaner da hun dør. Den samme videreføringen og helingen av den brutalt brutte livs-linjen, søker også Aidt. Hun internaliserer sønnen: «Vi er i hverandre» gjentar hun, eller «Du synger i meg». Denne siste setningen er et ekko av Walt Whitmans «Sangen om meg selv», som Aidt finner i sønnens jakke.
Filleristing
Hva vi ønsker av bøkene vi leser er individuelt: Flukt eller gjenkjennelse, kunnskap, nye erkjennelser, vekst. Helst skal boka bevege, skape en forskyvning i oss, både emosjonelt og intellektuelt. Flerparten av bøkene vi anmelder er holdbar litteratur, men kun et fåtall bærer vi med oss videre. Aidts bok vil ikke være lett å glemme. Den fillerister leseren, utvider forståelseshorisonten og ansporer til videre lesning gjennom sine refleksjoner og referanser.
Boka er ikke et ukontrollert smerteskrik. Den er et litterært dokument, om akutt meningstap, sjokk og sorg. Om døden og skriften. Aidt skaper gjennom strukturen et tilstrekkelig rom for leseren, gir det private et språk og en form som aldri er manipulerende. Boka veksler fra det reflekterende til paniske, er poetisk og direkte på samme tid. Tittelen er hentet fra Aids eget dikt (2008). I ettertid leser forfatteren diktet som et varsel om Carls død, men ordene peiler også ut en rute videre:
«Har døden taget noget fra dig/ så giv det tilbage/ giv dét tilbake/ som du fik af den døde/ da den døde var levende/ da den døde var dit hjerte».
RÅ SORG: Naja Marie Aids bok om sønnens død er et sterkt litterært dokument om rå sorg. Boka kan med fordel leses på dansk, men Trude Marstein har skapt en lydhør oversettelse der ingenting butter. Oversatt av Trude Marstein (Gyldendal)