Blåse av Håkon Øvreås

Ømhjertet serie om kompiser med kappe

Verdens mest elskelige superhelter er tilbake. Denne gangen kjemper de mot rikinger, høner og andre overløpere. Sjarmører med malingsspann.

Håkon Øvreås og illustratør Øyvind Torseter har skapt en av de mest sjarmerende, og også suksessrike, barnebokserier her til lands de siste åra. Førsteboka «Brune» (2013) fikk Nordisk Råds pris for barne- og ungdomslitteratur i 2014 og flere andre utmerkelser. Oppfølgeren «Svartle» fikk mer blandet mottakelse, men også den skåret høyt på varme og sjarme i tekst og tegning. Nå er bok tre om Rune, Atle og Åse her. Igjen handler det om kampen for tilværelsen, eller mer spesifikt: Bekjempelsen av kapitalister, ordførere, høner og andre overløpere.

Søtnoser

I «Brune» tok hovedperson Rune leseren med storm med sin litt bekymrede natur. Det ble nødvendig å trekke i superhelt-kappe og male plageåndenes sykler med brunmaling. Dermed var superhelt Brune skapt. Skrønemaker/nyhetssentral for tvilsomme opplysninger, Atle, kjempet med svartmaling for kjærligheten i «Svartle», så at årets «Blåse» skulle være blåmalende Åses bok, var forventet.

Snille, ordentlige «jeg kommer aldri til å bli umulig»-Åse med en høyrøstet samvittighet som skaper trøbbel for henne. Superhelt-trioen opererer tross alt på kanten av loven, eller i alle fall på kanten av det moralsk tilrådelige, når de bruker malingkosten på andres eiendeler. Denne gangen blir Åses pappa er permittert fra jobben og rikingen Tom Hane skal bygge hønsefarm der hvor barnas hytte står. Det betyr riving. Superheltene rir igjen.

Personligheter

Øvrås’ største prestasjon er hvordan han skaper tre spill levende unger. De kjemper for egen tilværelse med det de er utrustet med av egenskaper, og Øvreås løfter dem frem som sårbare og handlekraftige personligheter. Humor og et poetisk sinnelag preger fremstillingen. Lite hamres frem i klartekst. Tvert imot pipler skikkelsenes karakter ut gjennom dialogen, gjennom tankene de baler med, gjennom handlingene de foretar seg. En bitteliten scene kan si all verden om karakterene og deres høyst ulike tilnærming til livet: «Åse prøvde å lage perfekte fotspor i det tynne snølaget, uten at mønsteret etter skoen ble ødelagt. Hun gikk hjem fra skolen med Rune og Alte. Atle gikk baklengs, slik at det skulle se ut som om han hadde gått andre veien.»

Ømhet

Også mange ganger prisbelønnede Torseter er en glitrende karaktertegner. Både barn og voksne får en tydelig personlighet i hans strek. Runes Levi Henriksen-far, Atles gammelrocker-far, Åses ingeniør-far er ustreite typer som kaller på smilet. Åse selv har runde kinn, vaktsomt blikk og rødt hår. Hun er medgjørlig, men selv for Åse kan presset bli for stort. Bildene viser det og teksten også. Som der Åse rømmer til hytta og trøster seg med nødproviant: «Det knakte utenfor, kanskje i trærne. Men alt ble helt stille igjen. Snøen dempet lydene, og Åse måtte tygge for å ikke høre hvor alene hun var.»

Torseters tegninger fremhever enkeltelementer, som Åses røde hår, og kan være skjøre i streken. De er morsomme, men utsondrer også følelser. Da Åse ligger sengen med moren trøstende på sengekanten fordi kommunen vil rive hytta, skaper oransje, bølgene linjer i tegningen et rom rundt skikkelsene. Slik får Torseter frem samhørigheten mellom dem, omsorgen, varmen. Og også Åses overgangstilstand – mot søvnen. Dette spennet Torseter har, mellom det kule, retro og festlige, og det ekspressive og myke, er betakende og noe av det som gjør ham til en av våre fineste illustratører.

Samhørighet

Plottet i «Blåse» er enkelt og gjenkjennelig, nærmest arketypisk. Hos Disney ville det vært dyr som kjempet mot utbyggere som vil ta skogen deres. I «Blåse» er det barna mot ordfører og utbygger. Men tross det forenklede – som også rammer de karikerte, superskurkete skurkene – oppleves ikke universet som trangt, fordi flere spor legges inn, og fordi tråder trekkes til de forrige bøkene. Og som tidligere legger Øvreås inn et snev av magi. Dermed har han skapt et univers for unge lesere som både er virkelighetsnært og virkelighetsoverskridende og -utvidende. Det er gull verdt.

Kampen mot uretten og overmakten – enten det er mobbere, beslutningsglade foreldre, eller andre øvrighetspersoner – er omdreiningspunkt i serien. Viktigheten av å lytte og å snakke sammen, blir spesielt viktig i årets bok. «Blåse» kunne videreført superhelt-tematikken tydeligere og gitt enda fler replikker til Åses kule flankeryttere. Men boka er en givende lesestund. Den slutter løfterikt: En ny skikkelse kommer seilende inn. Det er bare å glede seg neste bok i denne ømhjertede serien rik på underspilt humor og varme på den menneskelige sårbarhetens vegne.

FORNØYELIG: «Brune» står fremdeles som den mest originale boka i serien om Rune, Atle og Åse, men også årets «Blåse» er fornøyelig lesning i ord og bilder.