Sveriges nye stjerne sjarmerer. de polyglotte elskerne av lina wolff

«De polyglotte elskerne» av Lina Wolff ble bejublet av kritikerne da den utkom i 2016 og belønnet med den høythengende Austprisen. Nå er Sveriges nye litterære stjerne oversatt til norsk og det er lett å la seg sjarmere: Wolffs roman en cool og feministisk, mørk og morsom.

Max’ manus

Boka er skrudd sammen av tre historier, fortalt av Ellinor, Max og Lucrezia. Ellinor er en uskolert trettiseksåring fra Skåne som via nettdating møter en litteraturkritiker. Første møte munner ut i et basketak som likner voldtekt. Ellinor, som nekter å bli et offer, tenker i kampens hete bare «Nå ryker en nyre». Men hevnen er søt. Hun brenner et manus kritikeren har liggende. Et uerstattelig manus skrevet på skrivemaskin.

Forfatteren av manuset er Max, som overtar forteller-stafettpinnen i romanen. Max bruker og forbruker kvinner og er både seksuelt og litterært frustrert. Til sist føres ordet av Lucrezia, barnebarnet til en italiensk markise. Mormoren er den ublidt omskrevne i Max’ manus. Lettbent, i en direkte og fint formet prosa med mange fengende formuleringer, foldes historiene ut, før de avslutningsvis fiffig lenkes sammen.

Flerspråklig

Polyglott betyr å beherske flere språk, være flerspråklig. Max og Lucrezia er språksterke, men også Ellinor har flere språk: Et moderat verbalt språk, og et rikt kroppslig – hun er blant annet en kløpper til å slåss. Romanen som sådan kan også kalles flerspråklig: De tre delene har helt ulik språkføring. Ellinors stemme, og dermed språket i hennes del, er enkelt og konkret, språket til Max er litterært og billedlig og Lucrezias mer dvelende.

Ellinors del er mest betakende fordi stilen er så umiddelbar, som Ellinor selv. Den gir assosiasjoner til Wolffs kollega Mirja Unge. De jevnaldrende svenskene skriver frem ordknappe, barske jenter fra bygda i en røff tone med solide innslag av komikk. Men Wolffs roman forblir ikke her. Hver av delene kunne vært anslag til en ny roman og boka beveger seg fra mild skittenrealisme til en mer tradisjonell fortelling der mannsblikket og mannsbegjæret dominerer, før den munner ut en frodig historie med latinske toner.

Morer

Mannlighet, begjær, ydmykelser. Motivene er mange og originalt behandlet. Særlig morer Wolffs språklige vendinger, som når hun snakker om skikkelsenes «mentale topografi», om «rent-i-buret-nevroser» eller «alle menneskets lavvannsmerker». «De polyglotte elskerne» er en forfriskende og lett besynderlig roman som pirker i den moderne ensomheten: Den som minker i et parforhold, og den som fordobles.

 

FILMATISK: Svenske Lina Wolff har en sterk og frisk litterær stemme. «De polyglotte elskerne» er hennes tredje bok, og undrer seg over mannen og kjærligheten. Oversatt av Bodil Engen