fortellinger fra en kiste. Estragons historier av gaute heivoll

Gaute Heivolls nye barnebokserie «Estragons historier» har et mørkt og dristig tema: De syv dødssyndene. Første bok omhandler fråtseri. Vi møter rotta Siful som er organist i en kirke. Etter gudstjenestene sniker han seg inn døra bak orgelet, ned en sjakt og under jorda, til Estragon. Estragon bor i en kiste og er en svaksynt, vennlig rotte og eventyrforteller.

I denne første boka beretter Estragon om da han utga seg for å være rottefanger hos den onde begravelsesagenten Glambek. Glambek er rik på det Estragon ELSKER å spise: Pengesedler. Estragon fråtser i den ufyselige fyrens sedler med en sult som ikke er til å stagge. Det er høyrisikosport, for Glambek hater rotter. Og er det ikke noe merkelig med den nye rottefangeren hans?

Glød

Død er ikke et nytt tema i Hevolls barnebøker, men i hans sjette barnebok er den poetisk mollstemte grunntonen erstattet av det artig makabre og ekle: Fortellingen berettes fra en likkiste, av en rotte. Rotter er for øvrig kjente litterære skikkelser, også i norsk barnelitteratur. Einar Andreas Lunds serie «Rottekrigen» en favoritt her i huset. Den er spennende, drevet fram av dynamikken mellom de slemme og snille rottene.

Hos Heivoll er plottet helt ok. Det finnes knapt en svak setning i boka, men fortellergløden er kun moderat. Her vil en høyt-leser ha mye å tilføre. Det ekle er – foruten lik og død – spising av ekskrementer og buser, som barna muligens synes er festlig. Det poetiske er nedtonet. Noen litterære bilder finnes, som når rottefeller kalles «stålkjeftene» eller Glambeks øyne er «nagler». Heivoll kunne tillatt seg mer av dette. De språklige utvidelsene gir liv til fortellingen.

Lekker

Bokas fysiske og visuelle uttrykk er lekkert, med godt design og mørke og skjemtsomme illustrasjoner av danske John Kenn Mortensen. Det er lett å se hvem som er snille, slemme eller idioter i den prisbelønte illustratørens sorte penne-strek. Det gotiske, renskårne uttrykket gjør at tegningene (nesten) kunne vært plukket ut av en gammel, illustrert grøsser-klassiker av Doyle eller Shelley. Skurken Glambek har da også en viss likhet med populærversjonen av Shelleys Frankenstein.

Mortensen illustrasjoner passer godt til Heivolls konsept. Begge fortellerne har et uttrykk som er stramt og i veksling mellom det skumle og komiske. Første bok i serien er traust solid. Med litt mer krutt i handlingen og temperatur i formidlingen, kan Estragons beretninger om dødssyndene bli en passe skrekkelig og koselig slager hos barna.

STILIGE ILLUSTRASJONER: Danske John Kenn Mortensens illustrasjoner løfter førsteboka i Gaute Heivolls nye barnebokserie basert på de syv dødssyndene.

(Vigmostad Bjørke)