Berners datter. En fortelling. Av Øystein Lønn
Øystein Lønns nye bok er mystisk og vakker.
BOK: Øystein Lønn er en sindig og gåtefull forteller. En nøye og nøysom språklig skulptør. Årets fortelling, «Berners datter», åpner han slik: «Den kvelden den baltiske redningsflåten strandet ved Robertsens holme, satt Peder Ross på trammen og klippet ståltråd i biter med en nebbtang.» Det er en setning som får leseren til å smile. Den rommer liv og død, livsdrama og hverdag. Skipbrudd og nebbtang. Den har et iboende løfte om eventyr; vi aner ikke hvor fortellingen skal ta oss. Og ikke minst understreker setningen noe vesentlig ved den sørlandske skriveren: Lønn likner ingen annen.
Mannen og havet
Blikket hviler på tre aktører, og henger lengst ved Peder Ross. Ross dykker etter skjell som han selger til hotellet inne i byen. Han eier ett av øyas trettito hus og lever, i stille harmoni, med en tidligere prostituert. Forliset ved Robertsens holme bringer nye ting til havbunnen. Peder finner noen figurer av edelt metall. Sammen med to av øyas andre einstøinger; sjømannen Allert med sans for det fuktige, og Berner som lever med en «mor som jager usynlige fluer og snakker plattysk», legger han ut på en reise over havet til København. Hva reisens misjon er, er ikke åpenbart. Karene snakker ikke i utide. Men etter hvert skjønner vi at det handler om en kvinne som har betydning for to av mennene. Berners datter.
Fabelaktig
Lønn har skrellet vekk alle unødigheter i romanen. Den er enklere og mer konsistent enn hans forrige bok, «Fluktens nødvendige blindveier», som markerte femtiårsjubileet for debuten i 1966. Boka handlet om svik og kjærlighet, men var også en tydelig politisk kommentar til norsk selvgodhet og behandlingen av flyktninger. Også årets roman handler i en viss forstand om flukt, men kanskje særlig om kjærlighetens måter: Hvordan vi lever livet med de andre, kvinner og menn. Motivene i romanen – reisen over havet etter kjærligheten, gjennom tåkebanker, med lumske strømmer og farlige dyp – gir fortellingen et allegorisk og fabel-aktig preg. Det skjulte, lønnlige, er fremdeles vesentlig hos Lønn.
Stilen er som før finslepen, preget av knapphet, varhet og poesi. Handlingen foregår i en forgangen tid, med kjerrer og avisgutter, og bringer tanken inn på andre maritime miljøer i norsk litteratur, skapt av Skram og Kielland, Brenning og Aamodt, Jacobsen og Michelet. Åstedene for handlingen øya, havet og Nyhavn. Delen fra øya er best, med sine beskrivelser av øylivet, havet og skikkelsene. Lønns karakteriseringer er i det hele tatt en fornøyelse. Ofte er de korte og konsise og lunt vittige. Som for eksempel introduseringen av Berner: «Han var en diger mann som spiste for mye, drakk med måte, levde som det falt seg, og hadde gitt opp kvinner etter en episode i Amsterdam.»
Det stille fellesskapet
Romanen er sindig ro, underfundighet og behersket snakk. Spenningen er der likevel, som en klar fornemmelse av: Noe kan komme til å hende. Det mannlige blikket styrer og ser. Blikket på kvinnene kan virke utvendig. De er roller/funksjon heller enn innhold. Noe litt opphøyd, heller enn personer av kjøtt og blod. Kvinnenes betydning reduseres ikke, men det er mannfolka som er de interessante, de sårbare.
Årets bok fra Lønn er lekende lett lest, men ikke like lett forstått. Det er enklere å peke på hvordan Lønn forteller, enn eksakt hva han sier med fortellingen. Det er ikke så farlig – selve reisen gjennom boka er gleden. Fortellingen kan ligge å duve litt i leseren etter at permene er lukket. Så åpner kanskje alt seg. Eller noe. «Berners datter» er vakker skrivekunst om livskunst, om kvinner og menn, om verdien og vekten av kjærlighet, fellesskap og stille samvær.
MARKANT: Øystein Lønn (82) er en av våre mest særegne forfattere. Han fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 1996 for «Hva skal vi gjøre i dag og andre noveller».