Veldreid om forelskelser og kriser. «Det ingen ser» av Anna Ahlund

UNGDOMSBOK: «Så mange fremmede som forblir fremmede», tenker Sebastian melankolsk etter et vidunderlig nyttårskyss med en ukjent jente. Han beslutter å kysse én ny person hver måned. Det skal være nyttårsforsettet. Dermed er svenske Anna Ahlunds underholdende drama på Sibylla Videregående i gang. Og det går temmelig hett for seg.

Kunstnerspirer

I «Det ingen ser» introduseres det kjønnsnøytrale «hen» for første gang i en ungdomsbok, ifølge forlaget. Sverige tok «hen» inn i ordbøkene i 2015. Da hadde fokuset på kjønnsnøytral oppdragelse av barna lenge vært skarpere enn i Norge. Ahlund gjør ikke noe stort nummer av at det hetronormative i språket skyves til side. I klikken hun følger er det lengselen etter kjærlighet og gjenkjennelse i en annen, som er det vesentlige. Ikke om personen er hetro, bi, homo eller transe.

Perspektivet skifter mellom flere av aktørene, de fleste holder på med kunstfag. Sebastian går på musikk og får etter hvert kjenne de mindre greie effektene av nyttårsforsettet. Fride er lidenskapelig opptatt av kjoler og platåsko og hen elsker Miriam. Johannes studerer maling og bærer på en sorg som blir farlig. Yodit er nykommeren som prøver å finne sin plass i gjengen. Og i utkanten sviver tvillingene Aron og Linn. Én av dem ender i brennhete omfavnelser med Sebastian på skolens kostymelager.

Tenker de bare på sex?

Boka er en slags Fame møter Skam, i bokform. Kunstnertalenter på jakt etter anerkjennelse og kjærlighet, og også sekvensering av romanen, bidrar til dette. Kapitlene er delt opp med sted og klokkeslett; «Teaterkorridoren 17. januar, 12.51» eller «Atelieret 4. september, 15.20», og har gjengivelse av samtaler på gruppechat og sms, som små brudd i teksten. Det skal gi en opplevelse av sann-handling og sann-tid. Oppdelingen gir tidvis tempo-økning og temperatur til romanen, som kunne vært strammere.

Temperatur skaper også de erotiske møtene. At sexen har såpass stor plass i elevenes liv kan virke overraskende, men Ahlund vet muligens hva hun snakker om. Hun er selv lærer og skolebibliotekar. Og scenene er fine, direkte og uten skam. Karakterskildringene for øvrig er ikke veldig dyptloddende. Tematisk er likevel romanen alvorlig og handler om å overkomme tap, og finne kjærlighet, frihet og trygghet. Bakgrunns-soundet er Håkan Hellström, The Cure og også Karin Boyes dikt, som er en rød tråd gjennom romanen.

Viktig, rett og riktig

Ahlund skriver en myk, skildrende prosa som er fint ivaretatt av oversetteren. Boka er både veldreid og underholdende, men det som er lettest å like er persongalleriets sammensetning, og hvor naturlig skikkelsene omgås hverandre, uten tanke på kjønn. Det er befriende og et eksempel til etterfølgelse. «Det ingen ser» er en åpen og sympatisk roman som vil mye – og som får det til.