Danske Kirsten Thorup vant Nordisk Råds Litteraturpris for denne romanen

Louisiana Litteraturfestival 2016: Linn Ullmann og danskenes aldrende gigant, Kirsten Thorup, samtaler om barndom og relasjoner. De har begge nylig utgitt romaner om kompliserte mor-datter-forhold. Begge bøker er fiksjoner, men sterkt preget av personlig stoff. Ullmann peker på at morsskikkelsene i «De urolige» og Thorups «Erindring om kjærligheten» minner om hverandre: Mødrene har en sårbarhet og en voldsom kjærlighet de ikke vet hvor de skal gjøre av.

Etter å ha lest «Erindring om kjærligheten» som fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 2017 og nå foreligger i norsk språkdrakt, er det lett å være enig. Både Ullmann og Thorup beskriver en mor som ikke greier å være nok for datteren, som svikter og glemmer barnet. Men hos Thorup er perspektivet hovedsakelig morens. Det er hennes kamp med livet, hennes tilkortkommenhet og skam, som er kjernen i «Erindring om kjærligheten.»

Stålsatt barn

Avgrunnene er også betydelig nærmere i Thorups bok. Gjennom tre deler møter vi Tara og Siri, mor og datter. De har et komplisert forhold helt fra begynnelsen. Da Siri fødes er Tara i praksis alenemor. Hun lever på småpenger og både forguder og føler seg ufri av det nye vesenet, barnet, som hun er redd for å skade. Den psykiske helsen er etter hvert så dårlig at Siri tas fra henne. Tara har problemer med å «skille virkeligheten fra sine forestillinger om virkeligheten» og er ofte «tapt for omgivelsene og innelukket i seg selv».

Senere gjenforenes Tara og «Siris lille stålsatte skikkelse». Men Tara blir aldri en mor Siri kan stole på eller regne med. Et sårt øyeblikk er der Tara skal følge Siri til skolen. Tara er så trøtt, hun arbeider om natten for å få det til å gå rundt, og i siste øyeblikk trekker hun seg og sender Siri alene med bussen. Den lille jenta vet ikke hvor hun skal av og ender hos fremmede. Tilliten mellom mor og datter rives i fillebiter av slike hendelser og preger Siri langt inn i voksenlivet. Hun klandrer moren: «Du er ikke en mor. Du er et barn».

Minefelt

Thorup skriver en velflytende prosa som løftes av plutselige overraskelser og slående formuleringer. Hun begynner romanen i første person, der Tara er jeg-forteller og beretter om oppveksten og tiden før Siri. Om egen mor, som hun sjelden får ønsket oppmerksomhet av, men som «vasset inn i privatlivet mitt med store, sølete gummistøvler». Morens grensekrenking medvirker til at Taras «jeg» blir skjørt, nesten grenseløst. Hun slipper lett fremmede inn, særlig menn. En av dem ender hun i fengsel for, i Jerusalem. Det er ikke et konvensjonelt liv Thorup risser opp for Tara.

Etter Siris fødsel zoomer Thorup ut og skifter til tredjepersonfortelling, for å skape et større rom rundt skikkelsene. Perspektivet ligger fremdeles hovedsakelig hos Tara, med unntak av ett parti der Siri har synsvinkelen. Den voksne kunstneren Siri distanserer seg fra moren og søker tilflukt i arbeids-rusen. Av og til møtes mor og datter, og Thorup får smertelig godt fram mistroen og usikkerheten mellom dem. Samtalene utspiller seg som slag-scener på en minelagt slette. Tara prøver etter fattig evne å gå utenom minene, smertepunktene, og samtalene blir anstrengte. Siri på sin side opplever at det ikke er noe å hente hos moren, bare tomme fraser.

Hjemløs

Thorup berører en rekke temaer. Hun skildrer ikke bare tilfrosne relasjoner, men gir et bilde av kynismen i det danske samfunnet. Siris arbeid med miljøaktivister og en påfølgende rettssak vies stor plass. Noen av sidesporene i historien følges i overkant lenge, og gjør romanen mindre stram og samlet enn den kunne vært. Hjemløsheten er et viktig motiv: Den eksistensielle hjemløsheten, men også den fysiske – bostedsløsheten – som Tara kjenner på kroppen. Tara blir aldri den gjengse borger, og gjennom hennes blikk utvider Thorup vår forståelse av hvordan livet er i sinnets- og samfunnets randsoner.

Størst inntrykk gjør det åpne såret som relasjonen mellom mor og datter lenge er. Thorup har tilkjennegitt at dette er personlig materiale for henne. Å sette ord på skammen det er ikke å strekke til som mor, på skyldfølelsen og dens konsekvenser, er et viktig bidrag. De skarpt formulerte dialogene mellom mor og datter, samt Taras såre erkjennelser knyttet til morsrollen, vil sitte lengst i denne lesere: «Hun måtte velge mellom to uforenelige indre figurer, mellom «barnet» og «moren». Og hun hadde ikke valgt, men i sin avmakt forblitt et halvt menneske som hadde fått et barn, men som ikke var blitt mor».

 

 

Boka er oversatt av Bente Klinge