Djerv debutant. Fjellfolk av Ellen Emmerentze Jervell

De er ikke så lette å like, skikkelsene i Ellen Jervells debut «Fjellfolk». De er vankelmodige, avhengige og voldelige – mot seg selv eller andre. De to kvinnelige hovedpersonene er Katrine og Frida, mor og datter. Frida har opplevd mye et barn burde slippe: En far som forsvinner i fjellet, en mor som er «kald og utilgjengelig», overgrep. Litt viljeløs lar hun menn ta styringen:

«Ta meg med hjem, sa han før han la armen om hoften hennes. Hun hadde ikke så veldig lyst, men heller ikke så lite lyst at hun sa nei, hun var ikke en sånn som sa nei, egentlig, hun sa stort sett bare ja, Frida, i alle fall når det var menn som ham som snakket til henne […]». Fyren viser seg å være en drittsekk. Som Frida blir gravid med.

Uønskede barn

Boka skifter mellom personer og tider. Vi følger Fridas graviditet, og moren Katrines liv med barnet Frida. Katrine sliter med omsorgen. For barnet er ikke «sjarmerende og smilende og kosete», men klengete og bråkete. Da Fridas far forsvinner blir alt verre; Katrines avhengighet av piller og spisevegringen.

Den tredje personen som vies kapitler er aldrende Edvard. Han er – som Fridas far var – en fjellmann som lengter ut av byen. Hans brev, samt notatene til Fridas far, er også deler av romanen. Vekslingen mellom skikkelsene og historiene er lurt tenkt, men blir litt anmassende i lengden. En strammere regi, der mer ble utelatt, ville tjent romanen.

Ambisiøs

«Fjellfolk» er en ambisiøs roman med stort tematisk spenn. Det handler om uønskede barn, omsorgssvikt, avhengighet, fravær og savn, og om dragningen eller frykten for vidda. Denne kombinasjonen er original, men romanen lykkes ikke helt med å smi delene sammen til et overbevisende tematisk hele.

Det mest imponerende er Jervells språk, som er uvanlig sikkert og velflytende. Hun skaper også noe skarpe scener med replikker som blir sittende. Jervell er en språkkyndig, djerv debutant, og dét lover godt for fortsettelsen.