Opprivende om krigen i Syria. Av Samar Yazbek
«Du må ikke tro det er en roman du sitter og leser», sier Rima i syriske Samar Yazbeks tredje bok på norsk, «Hun som går». Ungjenta Rima henvender seg mildt og direkte til oss fra første side. Hun tar oss med på noe som kan likne et merkelig eventyr – om jenta som må tjores fast av moren fordi hun ikke kan slutte å gå. Historie etter historie lenkes sammen i romanen, som gradvis skaper et gruelig bilde av hvordan det oppleves når alt kjent forsvinner, og erstattes av krigens horror.
Kjellermenneske
Yazbek er forfatter, journalist og aktivist, og flyktet fra Syria etter å ha blitt pågrepet flere ganger og truet på livet for sin kritikk av Assad-regimet. Nå bor hun i eksil i Paris, beskyttet av kode-låste dører. Så kanskje var det lettere enn ønsket å skrive frem Rimas innelukkede tilværelse. Rima forteller fra en kjeller i Ghouta utenfor Damaskus. Utenfor er alt bombet i stykker. Rima venter på å bli reddet. Syk og fastbundet nedtegner hun sine historier og forteller oss hva som ledet henne hit.
Hun forteller om oppveksten med moren og broren. Faren forsvant da Rima var fire. Omtrent samtidig slutter hun å snakke. Hun er en raring, som ikke får gå på skolen og moren binder henne fast på dagtid – simpelthen for at Rima ikke skal vandre sin vei. Marerittet begynner en dag de skal på besøk. Ved en kontrollpost blir moren skutt. Det blir starten på uker med flukt, mens bombene faller og ulike militser terroriserer befolkningen. Sulten gnager, men frykten er verre. Den «blir som et organ i kroppen»:
«Den er en sirkel uten begynnelse og ende. Sulten er det en slutt på. Når du først får mat, er det vanskelig å huske hvordan det føltes. Men frykten blir liggende som et kretsløp, som en sirkel inne i deg. Den forbinder føttene og hjerte, med lårene som nav. Den tvinner seg rundt og gjennom deg og ender opp helt nederst i magen. I mitt tilfelle drypper den ut i en varm strøm som kalles tiss».
Kraftfulle kontraster
Yazbek har skapt en original fortellerstemme. Den er direkte og litt naiv: «Vet du hva kjærlighet er» kan Rima spørre. «Det er når jeg får krampe i magen. Den begynner til venstre i brystkassen som en brennende pinne, ja, som mors strikkepinne». Bildebruken i romanen er gjennomgående – som i dette sitatet – fremmedartet og ny. Tiden kan kjennes som «en lang sti oppe på en sky» eller «som en stor fallskjerm.»
Historien fortelles i etapper, avbrutt av digresjoner og hyppige «Men det er en annen historie, og den skal nok jeg fortelle senere». Kontrasten mellom den milde og smårare fortellermåten og de forferdelig harde realitetene i romanen, er kraftfull. Rima under-dramatiserer og gjør fortellingen åpen og tilgjengelig for oss. Etter hvert som vilkårene hennes forverres, blir teksten tyngre, men også sterkere, fordi uttrykket så klart speiler den umenneskelige situasjonen Rima befinner seg i.
Gasshelvete
Romanen er ikke pinefull. Ikke før gassangrepet på befolkningen. Folk flykter opp på takene, fordi gassen holder seg ved bakken. Så kommer flyene for å bombe dem der. På sykestua dør kvinnene først. Den giftige gassen trekker inn i klærne, klærne må av og kroppene må spyles. Men det er syndig for en kvinne å blotte seg, så hijab og drakt kan ikke tas av. Rimas hører skrikene, ser skummet som fråder ut av nesen, den oransje væsken som pipler ut av munnvikene. En kvinne greier ikke rikke seg fra sine tre små døde barn. Det er horribel lesning og samtidig en silkemyk opplevelse sammenliknet med syrernes opplevelser. Dette er virkelig, ikke bare fiksjon, ikke bare en roman, som sitatet innledningsvis peker på.
Uhørt stemme
To av forfatterens grep er verd å merke seg. Det er ikke tilfeldig at det er tungen, talen og bena hos Rima som er angrepet. For er det mulig å si noe dekkende om krig? Er det noen som hører etter? Rima kan ikke begripe det som skjer. Likevel har hun et svar på hvordan det er mulig å leve slik; å stadig krøke seg sammen i bomberegn der flere og flere kjente dør. «Folk rekker ikke å tenke over hva de blir utsatt for», skriver Rima. De drives fra skanse til skanse. Rima vil bare gå og gå.
At Rima henvender seg så direkte til leserne, er et annet virkningsfullt trekk. Det gjør skillet mellom oss og dem, de som lider innenfor og vi som er trygge utenfor, synlig og skarpt. Men Rima er ikke politisk, hun forteller bare, for å overleve og for å bli hørt: «Historien om mor som forsvant. Historien om den skallede jenta, som forsvant. Historien om broren min, som forsvant». Og leseren håper inderlig at «Hun som går» ikke blir historien om ungjenta Rima, som forsvant.
KRIGENS UHYRLIGHETER: Samar Yazbek er forfatter, journalist og aktivist. «Hun som går» er hennes tredje bok på norsk og en sterk historie om de forferdelige livsvilkårene som krig medfører.