Moderskap og kunstnerskap. dette er også vatn av inger bråtveit

«Alt som ikke blir til noe gjør ondt», skriver Tomas Espedal. Etter husken handler setningen om det som ikke blir skrevet, det som kanskje ikke kan skrives. Inger Bråtveits nye roman, «Dette er også vatn», kretser rundt samme tematikk og uttrykker samme smerte. Hovedpersonen er forfatter og lever sammen med en syk ektemann, to stesønner og en liten datter. Skrivingen går trått og hun sliter med å overkomme hverdagen. Hun tenker på datteren, på egen skriving, på løgn og sannhet i skriften. Og særlig på det «eg ikkje skriv om, som eg skulle skrive, på det eg ikkje klarer eller kan».

Under overflaten

Boka kan kalles en hybrid, og består av selvbiografisk fiksjon, analytiske betraktninger om språk og skriving, nesten en poetikk, og refleksjoner rundt bøker og dokumentarer. Fiksjonspartiene rommer betente og bevegende scener fra fortida, knyttet til farens sykdom, til oppveksten på gården og forholdet til en voksen mann da fortelleren var femten. Som tittelen sier er vann et bærende, betydningsskapende element, og knyttes til tre aspekter: Til svømmingen fortellerjeget bedriver, til moderskapet som tar stor plass i bevisstheten, og til liv og skrift. Jeget holder seg så vidt flytende i tilværelsen. Hun har hodet over vannlinja, men kjenner på det som befinner seg under overflaten; det skjulte, fortidige og uskrevne – «ei grumsete undervassverd.»

Redegjør

Tekster av Margurite Duras, Samuel Beckett, Tove Jansson mfl. brukes som springbrett og støtte i hovedpersonens tenkning. Dette er med på å gi boka et godt refleksjonsnivå. Den fremmedartede blandingsformen av fortelling og mer essayistiske partier gjør leseren våken og samtidig utilfreds, fordi den gode flyten som en romanform kan tilby, uteblir. Noen partier, uansett hvor interessante og velskrevet de er, oppleves som redegjørende heller enn som integrerte og levende deler av en roman, som boka kalles. Gjenfortellingen av Tove Janssons «Sommerboken» og av dokumentarer (om IS, Bjørner og ubåten Kursk) er elementer som, bevisst valgt eller ei, ikke føyes sømløst inn i et fiksjonsunivers.

Sitter fast

Bråtveit er en følsom og skarp seer, tenker og skriver. I årets bok oppleves tematikken knyttet til løgn og sannhet i det skrevne, som det mest brennbare stoffet. Det må «finnast ei skrift som kan skape sanninga om», tenker hovedpersonen. Først når hun finner den kan hun åpne for det avstengte, komme seg videre og oppheve smerten over det uskrevne: «For den eg er, er ikkje ho eg vil vera. Det eg skriv, er ikke det eg vil skriva».

SKRIVELENGSEL: Hvordan skrive uten at grunnfjellet i deg raser, undrer hovedpersonen i «Dette er også vatn». Foto: Oktober Forlag