Frykten for glemsel. Liljene på stranda av Rønnaug Kleiva

Rønnaug Kleivas prosa er klar og skarp, en anelse kjølig, men ikke uten vidd. I «Liljene på stranda» er stilen gjenkjennelig, men tematikken oppleves ny. Det handler om historiene vi forteller, om å eldes og om minner som er tapt – i alminnelig glemsel, men også etter elektrosjokk. Angsten for å glemme, og for det glemte, er et hovedanliggende i romanen. For, som den kvinnelige fortelleren spør: «Kven blir ein når ein ikkje hugsar sine eigne erfaringar?»

Omsorgsjunkie

Romanen gjør nedslag i 1990 og 2015. I 1990 er hovedpersonen i Hellas. Her møter hun en eldre greker, og blir med ham til øya der han satt internert som ung mann i to år etter krigen. De forteller hverandre historier, de drikker og elsker. Tjuefem år senere er fortelleren tilbake og oppsøker sin gamle elsker. Nå er hun selv en aldrende kvinne: «Også eg skal snart inn i det store koret som ikkje lenger er».

Grekeren er bare én av dem hovedpersonen møter. Romanen har mange dialogiske møter, med kjente og ikke minst fremmede. Her er ofte morsomme samtaler med folk fortelleren møter på gata, på fly og ferje, hjemme. Samtalene med moren er interessante. Selv har datteren noen sår. Hun er selvstendig og sterk, men også litt grenseløs. Hun drikker mer enn godt er og karakteriserer seg selv som omsorgsjunkie: «Om nokon kjærleg legg ei pute under hovudet mitt, ligg eg med kven som helst».

Nærmere noe

Romanens språk er preget av knapphet og presisjon. Det litt avmålte er del av stilen og karakteren, og leseren kan savne mer temperatur. Det er en distanse her som gjør lesningen mer analytisk enn empatisk og engasjert. Ett sted i romanen øker temperaturen merkbart. Fortelleren avslører, for en fremmed, at hun har fått elektrosjokk for dyp depresjon. Her får vi et uvant uttrykk for emosjoner, i tekst og forteller: «I brystet drar det seg saman. Eg fomlar etter ei lita flaske ouzo som skal ligge i sidelomma på sekken».

En buldrende sårhet kommer til overflaten. Smerten kan minne om den vi finner i Thorvald Steens nydelige «Det hvite badehuset». Her får fortelleren vite at han har en sykdom som vil gjøre ham pleietrengende. I tillegg bes han om å holde diagnosen skjult. Byrden blir dobbel. Så også for Kleivas hovedperson. Hun glemmer deler av historien sin etter elektrosjokk. Og hun opplever ikke å bli trodd på dette; «Mi skuld og mi skam, som ei valdtekt ingen ville tru på».

Her åpnes lukkede rom for leseren. Det gjør inntrykk. «Liljene på stranden» er en sober og vakker roman om livet, om det som består og det som forsvinner.

LIVET: Rønnaug Kleivas nye roman handler i dypeste forstand om hvem vi er i livet.