nå som jeg har vekket ditt begjær. Svart vann av Joyce carol oates

AMERIKANSK NESTOR: Joyce Carol Oates nevnes ofte som kandidat til Nobelprisen i Litteratur. Hennes roman «Svart vann» fra 1992 bygger på en faktisk hendelse i Kennedy-klanen, og kan leses som en advarsel til unge kvinner som ender med å tenke: «nå som jeg har vekket ditt begjær, kan jeg ikke avvise deg». FOTO: Pax Forlag

Amerikanske Joyce Carol Oates nevnes jevnlig som kandidat til Nobelprisen i Litteratur. Den anerkjente forfatteren og professoren i skrivekunst, født i 1938, har et mangfoldig forfatterskap. Romanen «Svart vann» ble utgitt i USA i 1992, og kommer nå for første gang på norsk, i Tone Formoes stødige oversettelse. Boka var en av finalistene til den høythengende Pulizer-prisen, og er en fascinerende, intens, og også tidvis klaustrofobisk affære.

Fatal tiltrekning

Handlingen er lagt til en fiktiv, amerikansk ferieøy der den unge journalisten Kelly feirer 4. juli med bestevenninnen og et knippe andre. Inn i den solfylte dagen med hav, drinker og sanddyner, ankommer en berømt senator. Kelly trekkes mot ham, slik han trekkes mot henne. De snakker politikk og kysser så vidt. Han er eldre enn henne, men utstråler en ydmyk autoritet som betar Kelly, er «et så fysisk nærvær» med sin guttaktige fremtreden, solbrune hud og hvite smil. Da kvelden kommer forlater de selskapet i bil. Han er ikke edru. Turen blir fatal.

En grumsete historie

Selv om Oates har lagt handlingen til åttitallet er parallellene til Chappaquiddick-skandalen i 1969, der senator Ted Kennedy og en ung kvinne kjører av veien og ut i vannet, åpenbare. Kvinnen, som tidligere arbeidet for Robert Kennedy, dør. Kennedy redder seg selv, forlater åstedet og anmelder ulykken først ti timer senere. Tid nok til å bli edru, og til å alarmere hele Kennedy-apparatet som jobber for å minimere skaden – hvis man skal spekulere. Det er det mange som har gjort.

«Svart vann» oppleves ikke som spekulativ. Oates forandrer steder, navn og detaljer, legger til alkohol og flørt (som Kennedy lite troverdig benektet i etterkant av ulykken, se talen hans på You Tube), og fokuserer på Kelly. Det er en klassisk metoo-historie, der den unge idealisten blendes av autoriteten, av makthaveren som ikke tar ansvar. Men Oates gir ingen svart-hvit fremstilling. Kelly er ærgjerrig og tenker på krediten som samværet med senatoren vil gi henne. Hun nyter å føle seg utvalgt.

Åndeløs

Romanstrukturen skaper intensiteten i fortellingen. Vi følger Kellys tankestrøm under bilturen, og også etter at bilen havner i det grumsete vannet. Tider og samtaler, dagens tenniskamp og barndommen, alt glir over i hverandre der hun sitter fastklemt i bilen. Kelly prøver å begripe hva som skjer henne. Det er klaustrofobisk og hjerteskjærende. Den repetitive strukturen der alt springer ut i fra – og kommer tilbake til – bilturen, er effektiv. Bevegelsen skaper suspensjon i handlingsløpet, som igjen bidrar til at spenningen opprettholdes.

Språktakten følger hele tiden handlingen: Rolig i rolige partier, mens tempo og lange setninger uten pause preger Kellys indre samtale i de mest dramatiske partiene. Både teksten og Kelly er like hektiske – åndeløse.

Hvisken under vann

«Svart vann» er en liten bok og helt annerledes enn Oates andre roman basert på faktiske hendelser; «Blond», om Marilyn Monroes liv. Men boka er veldig god lesning. Her er nydelige bilder og naturskildringer. Og Oates har dette som også en annen av amerikansk litteraturs aldrende giganter, Joan Didion, har; en spesiell evne til å skape atmosfære, en skarp politisk og historisk teft, et språk som både er tilgjengelig og rikt.

I «Svart vann» er Oates analytisk, ironisk og øm på vegne av alle ungjenter som blendes av mektige menn og betaler svindyrt. For ingen hører forlatte Kellys hvisken under vann: «Jeg er her. Jeg er her. Her».