vettskremt sjarmør. Johannes Jensen tar nattoget av Henrik Hovland og Torill Kove
Johannes Jensen, en tilforlatelig likningsfunksjonær med krokodilletennene på tørk, skal på konferanse. Han må ta nattoget til Bergen. Alene. Det er ingen liten sak for engstelige Johannes, som leser seg opp med «Bergenstoget plyndret i natt» og «Mørkets hjerte». Det hjelper absolutt ingenting, og Johannes gru-grubler: «Hvis en reisende en vinternatt tenker etter, er det mye å engste seg for: Hvem sover i de lange tunnelene om natten? Hvem bor under broene? Hvem tuter i mørket?»
Eksponering
«Johannes Jensen tar nattoget» er Henrik Hovland og illustratør Torill Koves fjerde bok om den fryktsomme funksjonæren. I første bok følte Johannes seg annerledes og bant opp halen for å bli som andre. Siden det er vondt å gå med halen mellom beina (på flere vis), oppga han prosjektet. I andre bok finner Johannes kjærligheten med Frida, og i den tredje, som kom for ti år siden, opplever han et mirakel. Johannes blir far. I årets fortelling følger Frida livredde Johannes til togstasjonen. Der møter han, som alltid i dette universet, elefantvennen Dr. Fjeld. På vei til konferanse han også, i foreningen for Veldig Viktige Leger. Dr. Fjeld råder Johannes til å øve og møte det han er redd for, som jo er en hel del: Skjeggete menn. Heiser. Bergensere.
Hjertet i halsen
Kan hende medvirker Hovlands erfaringer som journalist og soldat i krigsområder til at Johannes’ frykt kjennes så ekte og relevant. Koves strek befester følelsen. Johannes oppskremte, vaktsomme blikk og kroppsspråk er soleklart. Illustrasjonene er renskårne, sortkantede og tydelige, morsomme. De spiller på kontrasten mellom lys og mørke, der utvalgte elementer plasseres i spotlight-stråle. Forhold mellom tegning og tekst er nokså direkte.
Inntrykket er at illustrasjonene i mindre grad enn tidligere motsier teksten. Bildene forsterker heller følelsene og situasjonene. Og legger til litt: Hovland leker med språklige fraser og legger inn litterære referanser, som til Italo Calvinos roman i sitatet innledningsvis. Kove på sin side tegner inn andre romaner, som Joseph Conrads «Mørkets hjerte». Dermed tilfører hun komikk og noe til Johannes personlighet. For hvem leser nattsvarte romaner når man allerede er vettskremt?
Følgesvenn
Det er ingen sak å være modig når man ikke er redd, sier Mummitrollet. «Johannes Jensen tar nattoget» ender også her, med «De modigste er de som er redde, men likevel prøver». Små lesere vil kjenne igjen opplevelsen av ikke å tørre det de må. Slik er boka en fin følgesvenn; den både anerkjenner og tilbyr forklaringer og løsninger på allmenne, trøblete følelser. Et pluss er det også at Hovland og Koves stemmer er så avpasset. Teksten er stram og presis, slik tegningene er det, og tegningene er ryddige og ordentlige i uttrykket, slik Johannes er. Den elskelige grønne fremmer aksept og viser barna at med litt hjelp fra venner, er det meste mulig å få til.
FIN DUO: Henrik Hovland og Torill Kove er tilbake med ny fortelling om den elskelige og frynsete funksjonæren Johannes Jensen. Her bilde av Hovland og Johannes. Foto: Hovland / Wikipedia (CC)