Tellebok som vil mer. 3 2 1 av mari kanstad johnsen
Mari Kanstad Johnsen er en merittert bildebokkunstner og blant hennes fineste utgivelser er «(ABC)» fra 2017. Boka om Anna og mormor imponerte med skyhøy kvalitet, både på den verbale og visuelle fortellingen, og blir forhåpentlig stående som en morderne abc-klassiker. Nå går Johnsen løs på en annen barneboksjanger som tradisjonelt sett har nokså faste rammer; tall- og telleboka.
Men trange former er til for å utvides, synes forfatteren å tenke, for «(3 2 1)» er overraskende spenstig til tallbok å være: Det går faktisk rett vest når Anna skal passe 1 slange, 2 kaniner, 3 fugler, 4 tomater og 5 fisker en hel uke.
Løser oppgaver
Johnsen forteller med humor og varme. Som i «(ABC)» gir hun Anna en oppgave å løse. Sist måtte Anna finne en rings rette eier. I årets bok skal Anna tjene penger. Hun skal passe dyr og planter mens de andre barnehagebarna reiser på ferie. Vi skal ha verdens beste ferie hjemme hos meg, sier mormor: «Høre på saksofonmusikk, lage kunst, spise pannekaker i hagen til seint på kveld».
Anna er passe begeistret. Men da hun ser en vidunderlig tøykanin i et butikkvindu får ferien mål og mening: Hun skal tjene penger nok til å kjøpe kaninen og ta den med i barnehagen, til alles misunnelse. Jobben med å sjekke 5 hus blir imidlertid i overkant slitsom, så Anna samler alt – slangen og kaninene, fuglene, fiskene og tomatene – på samme sted. En glimrende idé som ikke er så glimrende likevel, viser det seg.
Pusher sjangergrenser
Johnsen skaper også denne gangen et lekent, fargesterkt og Matisse-inspirert bildeunivers. Sorte penne- og blyantstreker i kombinasjon vannmaling, kreative tolkninger av plante- og dyreriket, og ulike perspektiver, preger illustrasjonene. Bildene er rike på bevegelser, med løpende hunder, hoppende harer og mormor og Anna som langer avgårde, på vei ut av bildeflaten. Her er et mylder av ting å sette en liten finger på, navngi og telle.
Likevel oppleves boka som noe annet og mer enn en tradisjonell bok om tall. Johnsen pusher grenser for sjangeren og overrasker leseren av flere grunner: Fortellingens form er mer bølgende enn strengt kronologisk, når det kommer til tallene. De ulike sifrene dukker opp flere ganger i løpet av boka. Dette er en mer krevende form for de aller yngste. Kanskje signaliserer tittelen dette. Boka heter ikke «(1 2 3)», men «(3 2 1)».
Et annet aspekt som bryter med forventningene, er at selv om det er rike muligheter til læring og lek med tall, oppleves det tematiske navet som et annet. Anna mestrer ikke oppgaven hun påtar seg, kan hende fordi beveggrunnen hennes ikke er den beste. Hun vil kjøpe seg popularitet ved hjelp av en kanin. Boka utforsker dilemmaet.
Også hovedpersonen i Johnsens «Jeg rømmer» ville vinne venner ved hjelp av en kanin, og bøkene har enda et annet trekk felles. «Jeg rømmer» var helt uten ord, en mulighet som også anvendes i «(3 2 1)». Da alt går skeis for Anna, følger flere ordløse bildeoppslag. De er morsomme å lese og lette å forstå. Det er eksempelvis tydelig hvorfor slangen føler seg så klein.
Toppsjikt
Boka er ikke fullkommen som «(ABC)», som var mer stringent og stram, i historie og bilder. Men Kanstad Johnsen er en spennende bilde-kunstner som utvider og fornyer en sjanger som trenger det. Gjør den rikere. «(3 2 1)» noe så unikt som en tallbok som kan slå følge med barnet gjennom vekst og modning.