Kjemper med trangsynte voksne. kjempefesten av iben akerlie

Skuespiller Iben Akerlie brakdebuterte med barneboka «Lars er lol», som vant lesernes hjerter og ARKs Barnebokpris i 2016. Nå er hun tilbake med en ny sjarmbombe, for de litt yngre barna, i samarbeid med illustratør Inga H. Sætre. Og «Kjempefesten» er en anbefalelsesverdig bok. Her er solide doser glød og egenart – i story, fortellerstemme, karakterer og ikke minst i Sætres festlige, ømme strek. Men boka hadde fortjent en runde til med språkvask.

Vidsyn og trangsyn

Som i forrige bok bringer Akerlie viktige temaer til torvs. I «Lars er lol» handlet det om mobbing av en gutt med downs, og også i «Kjempefesten» er anderledeshet og trangsyn temaer. Men ikke på en forslitt eller overpedagogisk måte. Akerlie forteller så busta fyker, med humor og overskudd, og både fortellingen og illustrasjonene vekker gode assosiasjoner til folkeeventyrene. Det handler nemlig om kjemper. 5 meter høye. Usynlige for voksne, men synlige for dem med åpent sinn: Barna.

Barna det er snakk om er Finn og Maja. De kjeder seg og får en glimrende ide. De vil lage en kjempefest i hagen. Den sløve storebroren til Maja, Markus; «som nettopp var blitt tenåring og derfor gryntet i stedet for å snakke med ord», får i oppdrag å levere ut invitasjonen. Det går ikke så bra. Invitasjonene havner på vidvanke og én flyr langt til skogs: «det kan tenkes at en ugle tok den med i nebbet sitt søndag kveld». Hvem vet.

Bli sett

Slik får kjempene Kim og Pandora fingrene i en invitasjon og dukker opp på festen, som blir en «kjempefest» i dobbel forstand. Under festen viser de mer alvorlige tematiske aspektene av historien seg, riktignok under et tykt dekke av spas og elementærhumor, som jo pleier slå an hos de yngre. Festen ender nesten i kaos, fordi de voksne ikke ser de gigantiske gjestene, som barna ser.

Men hvorfor er kjempene usynlige for de voksne? Kjempen Kim forklarer at menneskene for tusen år siden sluttet å se kjempene for det de var: Snille og harmløse. Han utdyper: «Hvis det går for lang tid uten at noen blir sett for det hun eller han er, blir de etter hvert usynlige. Det var det som skjedde med oss.»

Dette er et fint og viktig poeng i historien. Den er en påminnelse om at alle – vanlig eller uvanlig – trenger å bli sett, anerkjent og ikke fremmedgjort. Ingen vil vel bli en voksen «uten evne til å se ting de ikke orker å ta stilling til».

Dilemma

Språklig sett butter det litt fra første side. Lange, ofte unødig kronglete setninger med mange kommaer, hindrer god leseflyt. Flyten blir bedre når kommaene blir færre, men da er vi halvveis i boka. Overflødige hjelpeord hjelper ikke. En opptelling av setninger med «fordi» (av og til med komma foran, av og til uten) ville gitt et anselig antall.

Akerlie, som tross alt er fersk, burde fått bedre hjelp til språkvask. For boka er fin: Påkostet og lekker, gjennomillustrert av Sætres tydelige, men oppfinnsomme fargeblyanttegninger. Dermed oppstår det et dilemma når terningen skal trilles, men 5eren speiler at dette likevel er en anbefaling: Akerlie er en stemme vi trenger. Passe sprelsk og løssluppen. Modig og moderne.

HERLIG DUO: Inga H. Sætres illustrasjoner er enkle, men uttrykksfulle og skaper gode vibber i «Kjempefesten».

Foto: Portrett og omslag, Aschehoug