En datter i narkohelvete. Jeg skal passe på deg – en annerledes historie om rus av Ane Ramm.

«Hun vakler et par skritt framover. – Skyt, gjentar mannen. – Nei, da får dere heller skyte meg, skriker hun. Mannen stirrer på henne. Hun stirre tilbake mens tårene renner. – Ok, sier han – da gjør vi det på denne måten, og før hun rekker å skjønne hva han har sagt, er han borte hos gutten. Hun hører det kraftige smellet og ser hvordan gutten faller sammen».

Scenen kunne vært plukket fra en kriminalroman, men beskriver rå virkelighet i Ane Ramms «Jeg skal passe på deg – en annerledes fortelling om rus». Boka er Ramms fortelling om datteren som blir narkoman, om kampen for livet hennes, mot et stivbent system. Det er en hjerterå beretning der et liv virker lite verdt. Ikke bare for narkobaroner som i scenen over, men for et hjelpeapparat så bundet av rutiner at det nesten koster liv.

Ane Ramms narkomane datter får ikke hjelpen hun trenger, så moren kjøper et skudd heroin til henne. Dette er deres desperate historie.

Mors kamp

Boka er en personlig fortelling, skrevet av et «jeg» til et «du». Den er en mors forsøk på å forstå. Ramm forteller om en nåtidssituasjon der datteren er inn og ut av behandlingsopplegg, rømmer eller blir kastet ut, og tar også tilbakeblikk på datterens barndomsår. Ramm vil vise at barndommen var god, med et lykkelig, aktivt liv, før ting begynner å gå galt på ungdomsskolen. Datteren blir hengende etter faglig og plasseres i spesialklasse. Selvfølelsen synker, stresset øker og cannabis blir løsningen.

En ADHD-diagnose og medisinering gjør ingenting bedre. I russetiden mister datteren kontrollen over misbruket og den verste kampen begynner. Nå står det om livet. Avgiftningsforsøkene mislykkes, fordi det trappes for fort ned. Ved ett tilfelle blir resultatet at datteren blander to ulike stoffer. Hun får vanvittige smerter. Ramm kjører henne til legevakten, men får ikke hjelp: Legen «mente det var bare fastlegen som kunne foreskrive valium til deg. Valium er vanedannende».

Ramm drar selv og kjøper heroin til datteren, for å lindre smertene.

Ramsalt

Boka er mer saklig enn emosjonell i tonen. Den oppleves som et opplyst debattinnlegg og det gjør lesningen mindre smertelig enn ventet. Ramm har antakelig villet det slik. Hun trekker inn relevant forskning og tar et standpunkt, for avkriminalisering. En kildeliste avslutter boka, men det er ikke alltid klart hvor Ramm henter forskningen fra. Ofte navngis rapportene som underbygger standpunktene, andre ganger står det bare «forskning viser»: «Annen forskning viser at nesten hvert fjerde barn i dag trenger spesialundervisning. Hva sier det om skolen?»

Flere eksakte henvisninger hadde styrket boka, gjort den enda mer slagkraftig. For det er kraftige påstander og ramsalt kritikk Ramm kommer med. Rettet mot skole, politi, rusinstitusjoner og helsevesen. Ramm beskriver, på velflytende vis, et system der bruker og pårørendes ikke høres, der rommet for individuelle tilpasninger er minimalt, og samhandling og kommunikasjon svikter. «Jeg skal passe på deg» er en viktig fortelling fra virkeligheten. Den opplyser, gir innsikter og bør leses av alle.

MORS KAMP: Ane Ramm beskriver en kafkask runddans i et system der den narkomane datteren settes på tiltak «som vedlikeholdte eksisterende problemer og produserte nye». Tidligere har Ramm utgitt «Adoptert» (2007).