Praktbok om livet. Livet – illustrert. Av Lisa Aisato

Forventningene til Lisa Aisatos første bildebok for voksne, «Livet – illustrert», er skyhøye. Et førsteopplag opp mot tjue tusen vitner om håp om svimlende salgstall, og bokhandlerne melder om utålmodige kunder som har forhåndsbestilt boka. Nyheten om at fjorårets suksess «Snøsøsteren», skrevet av Maja Lunde og illustrert av Aisato, blir Hollywood-film, bidrar til interessen. Det gjør også de glitrende bøkene Aisato har illustrert de siste årene, som Agnes-Margrethe Bjorvands bok om Astrid Lindgren (2015) og Linn Skåbers «Til Ungdommen» (2018).

TIL LESEREN

«Jeg har lenge hatt en drøm om å utgi en samlebok med et utvalg av mine beste illustrasjoner», skriver Aisato til leseren. Denne nære tonen, henvendelsen til leseren, opprettholdes gjennom «Livet – illustrert». Boka tar oss med gjennom livsfasene, gjennom år og årstider. En linje tekst følger hver av illustrasjonene. Vi beveger oss fra barndommens jublende opplevelser – «Husker du lyse sommerkvelder med løvetannmelk på fingrene?» – til ungdommens opp- og nedturer, og videre til forsøkene på å finne seg selv – og kjærligheten – i den første tida som voksen. Siden kommer småbarnsfasen med kaos og de største følelsene, før et modent liv der det brister eller bærer: «Kanskje dere vokser tettere sammen, eller kanskje det går til helvete». Så følger den siste fasen i livssyklusen: «Du kommer til å kjenne på ensomhet, du kommer til å miste, men du bærer hele livet i deg», skriver Aisato til en kraftfull illustrasjon av en gammel kvinne med en kjole av brottsjøer og knyttnever, men tross alt mest blomster.

OPPLAGT

Aisatos bilder er vakre og ekspressive. Hun bruker vannmaling, i kombinasjon med blekk og pennestift – et godt utgangspunkt for å kombinere det drømmeaktige med det skarpe. Bildene er lette å lese, tydelige og stemningsmettede. Denne bildeleseren har ikke alltid funnet tonen med illustrasjonene. Alle blomsterenger og hjerter, våte blikk og røde kinn, har medvirket til det. Det sukkersøte og svulstige er tidvis en hårsbredd unna. Det tydelige kan gli over i det overtydelige. Også i årets bok er bildene er rike på skjønnhet og følelser og fattigere på friksjon.

Hvis det skorter på det uavklarte har seeren lite å spinne videre på. Dette blir mer markant når Aisato, som her, skriver tekster til bildene. Noen av illustrasjonene hadde stått seg bedre uten tekst. Som der de voksne foreldrene titter ut av et enslig opplyst rom i blokka, etter at barna flytter ut: «Det har aldri vært så stille». Stillheten i tegningen runger. Det virker overflødig å si det samme verbalt. Eller der en kvinne sitter alene i en båt mens teksten snakker om å «seile videre alene».

Aisato tar ofte utgangspunkt i slike språklige vendinger knyttet til emosjoner, som i «å seile videre» (illustrasjon av en dame i båt), «å føle seg overkjørt» (en kar som faktisk har bilspor på skjorta), eller «livet er ikke en dans på roser» (et par danser på roser). De mest interessante illustrasjonene er dem som er sterke i uttrykket, som den gamle kvinnen, og bildene der det skjønne forstyrres. Der Aisato strekker streken og tilfører noe, for eksempel humor. Det er hun god til. Det er umulig ikke å humre til bildet av den morgengrimme småbarnsmor. Eller av pensjonistene som synger i kor.

PRAKTEKSEMPLAR

Boka har opp mot hundre illustrasjoner. Omtrent halvparten har vært på trykk i Dagbladets Magasinet. Rundt tjue bilder er helt nye og resten er plukket fra noen få av bøkene som Aisato har illustrert. «Livet – illustrert» er ikke en bok å bryne seg på, men er en billedskjønn og sødmefylt reise gjennom livet, formidlet gjennom Aisatos følsomme strek. En livsbejaende påminnelse om å feire og omfavne livet og alle nyansene det byr på.