julemagi til barna. Fire koselige adventsbøker

Julefortellingene har eksistert til alle tider og har mange former. Fra de mytiske og religiøse som Juleevangeliet, til de skumle som En julefortelling, om gjerrigknarken og julehateren Scrooge. Fra de gjennomkoselige historiene som Barna i Bakkebygrenda, til bånn triste eventyr som Piken med fyrstikkene. Fjorårets gigantsuksess «Snøsøsteren» ga julefortellingen en renessanse, og her anmeldes fire som spenner fra det småskumle og tøysete, til det mollstemte. Tross ulikt utrykk i tekst og tegning har bøkene mange fellestrekk, i ingredienser og budskap. Og de er samstemte i at én ting troner øverst på barnas ønskeliste til jul.

HJEM TIL JUL

«Snøfall», «Jul på Bukken Hotell», «Det helt sanne juleeventyrets om kentauren som ville hjem» og «Klokkerens evangelium» er alle lengre fortellinger med tjuefire kapitler som barn og voksne kan samlese gjennom adventstida. De er beretninger om heltemodige barn på farefylte eventyr. Alle er fylt av magi og forsvinningsmysterier, kamp mellom godt og ondt, og av drømmen om gjenforening og om å komme hjem, før jula ringes inn. Savn og ensomhet er et felles motiv, enten grunntonen i fortellingen er humoristisk eller alvorlig.

Historien i «Snøfall» er kjent for mange små. TV-serien med samme navn er tidenes mest sette julekalendrer på NRK. Manus ble skrevet av Hanne, Hilde og Klaus Hagerup, i samarbeid med Synne Teksum. Nå har Hanne og Hilde Hagerup fått med seg illustratør Ane Gustavsson for å omskape fortellingen om Selma (9) som har mistet foreldrene i en ulykke. Nabo og surpomp Ruth tar vare på Selma og hunden hennes.

Da Ruth oppunder jul arver et antikvariat begynner merkelige ting å skje. Via antikvarets bokhylle ender Selma i julenissen rike, Snøfall. Her forstyrres harmonien da julenissen Julius forsvinner og humørløse Winter tar roet. Jula står på spill og Selma og hennes nye venner i Snøfall må finne Julius. Imens venter en ulykkelig Ruth på Selma. Men også over hennes grå liv drysses litt av julens magi.

TID FOR ØMHET

Gustavssons illustrasjoner er koselige og klassisk julete, men aldri kjedelige. Tydelige mennesker mot myk akvarellbakgrunn, kjennetegner uttrykket. Noen bilder er lekne collager, andre er helt enkle, med rene, forsiktige linjer. Illustrasjonene følger nennsomt søstrene Hagerups fine historie, som de med enkle grep gjør litterær. De lar Selmas nabo og venn Håkon – som etter eget sigende er «full av ressurser» – fortelle historien. Det introduserer et ekstra handlingsplan og ekstra spenning, samtidig som Håkons jeg-blikk holder fortellingen nær og levende. Han snakker rett til barneleseren.

Persongalleriet er bredt og kostelig. Veslevoksne Håkon introduserer for eksempel faren sin slik: «La oss kalle ham Kjell». Fortellingen sier ikke alt i klartekst og det er bra. Små og store lesere forstår likevel karakterene, fordi deres reaksjoner er gjenkjennbare og dypt menneskelige. Nettopp ømheten for alle – de sure, de smålige og selv de slemme – gjør «Snøfall» rørende og morsom.

ENSOMME BARN

Selmas lengsel etter en familie har hun felles med aktørene i de andre bøkene. I Christians Wiik Gjerdes «Jul på Bukken Hotell» møter vi en annet ensomt barn. Fredriks foreldre bare jobber og dessuten haaater de jul. Dette året booker de seg inn på et julestengt hotell. Hotellet viser seg å ha nisser og gnomer i hver krik og krok, kun sett av Fredrik. Nissene er i trøbbel: Hvor er erkenissen og hva skal de gjøre med mørke Krampus som ikke bare truer jula, men byens ve og vel?

Ondingen Krampus er rent ut uhyggelig i Ingrid dos Santos’ strek. Illustrasjonene hennes er enkle og tydelige, og den aller fineste pryder omslaget. Gjerde forteller friskt og uærbødig, og juleeventyret er både skummelt, tøysete og litt omstendelig. Særlig de snobbete foreldrene kommer mindre heldig ut av det, før de erkjenner at jula er tida for forsoning og familiegjenforening.

Den lille kentauren Ken Taur i svenske Mats Strandberg og Sofia Falkenhems fortelling ønsker seg også gjenforening til jul. Ken har vært kidnappet og er på vei hjem til kentaurenes rike under Nordpolens is. På veien får han gode hjelpere, plukket fra de klassiske eventyrene. I tillegg til ildjenta Gnist får Ken følge av Tornerose, heksa fra Hans og Grete og Ulven fra eventyret om Rødhette på veien til Julenissen og foreldrene.

Det er et morsomt grep. Det viser seg at eventyrene har gitt et vrengebilde av hva som egentlig skjedde. Ulven er for eksempel en fin-fin fyr. Sammen overkommer vennene farer og må – som i de to overnevnte fortellingene – komme selveste nissen til unnsetning, før familien gjenforenes og alt savn slukkes.

Falkenhems illustrasjoner er fargerike, viltre og litt anime-aktige. Forlaget kaller boka «like underholdende som en Pixar-film» og fortellingen er litt glatt, men tilbyr mye spenning gjennom fint toppede kapitler.

SAVN

Boka som både verbalt og visuelt skiller seg mest ut, er Gaute Heivolls «Klokkerens evangelium». Heivoll har tidligere fortalt om eget farssavn, og i boka møter vi syvåringen Bendik, som mistet faren for ett år siden. Nå er det snart jul og savnet av faren, klokkeren i den nå revne kirken, er stort. Han blir venn med merkelige Nils, og en dag på vei hjem fra Nils, går Bendik gjennom isen. Han kommer til en grend mellom himmel og jord og gjenforenes med faren. Faren vil at han skal bli, men nå er det lengselen etter moren som gnager. Bendik må velge.

Fortellingen er heivollsk dempet, med et naturlyrisk og vakkert språk, med bilder og besjeling. Selv om ensomhet og savn er motiver også i de andre bøkene, er tonen mer mollstemt her. Referansen til Juleevangeliet er ikke direkte, men historien har religiøse/mytiske undertoner. Børge Bredenbekks duse, mørke tegninger med blyant og kull forsterker stemningen. Her er trolske skoger og vannlilje-tjern i Theodor Kittelsens ånd. Boka er en dempet beretning om noe de fleste kan kjenne på i jula; savnet etter dem vi ikke kan være sammen.

FAMILIE

Alle barna i disse adventsbøkene savner foreldrene. Ken har vært adskilt fra dem i flere år, Selmas er forulykket, Bendiks far er død, og Fredriks foreldre ser ikke gutten sin. Selma skriver til nissen at hun ønsker seg en familie til jul. Det samme troner øverst på de andres ønskeliste. Og barna opplever å komme hjem og gjenforenes i disse fortellingene. Selma adopteres av Ruth, Ken forenes med foreldrene, Bendik kommer helskinnet hjem til moren. Og Fredriks foreldre vil ha ham hos seg og sender ham ikke tilbake til kostskolen i Sveits.

Alle fortellingene har mye å tilby, men én bok har alt en julefortelling skal ha: Lys og mørke, strev og håp, sjarme og varme i språk, illustrasjon og karakterer. «Snøfall». Boka maner til raushet og forståelse og er et godt utgangspunkt for nærhet mellom barn og voksen. Den handler, som alle disse bøkene, om de viktige tingene i livet – vennskap, samvær, familie i utvidet forstand. Men boka er også et deilig eventyr som antenner julestemningen hos de mottakelige. Hvem vil ikke være med inn i dette universet sammen med en liten en i førjulstida:

«Det finnes et sted. Langt, langt mot nord. Du finner det ikke på noe kart eller i noen geografibok, og du lærer heller ikke om det på skolen. Det tilhører ikke den verden du er vant til, men det finnes på ekte, og du kommer dit hvis du flyr igjennom nordlyset. Og noen ganger, noen ganger, åpner det seg en helt spesiell vei laget bare for deg. Det er det lykkeligste stedet i verden. Du har kanskje hørt om det? Det heter Snøfall».

HAR ALT: «Snøfall» er en moderne juleklassiker som både voksne og barn kan ta frem, år etter år.