Ut av pyselivet. Meningen med Leif. Av Lars Joachim Grimstad

Lars Joachim Grimstad moret mange med barnebokserien om far og sønn Fahr. Far Fahr synes det er så slitsomt å være drosjesjåfør at han omskolerer seg til statsminister, og Finn må ikke bare flytte til statsministerboligen, men får et nytt søsken; Kim Il-Im. Man sier tross alt ikke nei til en gave fra den Nord-Boreanske lederen.

I årets bok «Meningen med Leif» er bakteppet litt mørkere, men eventyret som rulles i gang er like spinnvilt som før. Og som den herlige og dobbeltbunnede tittelen antyder, handler det litt om meningen med Leif (faktisk flere Leif-er), og litt om meningen med livet.

Herlig tittel på en litt for pratsom fortelling. Foto: Aschehoug

PYSEHJERTET HÆ

Hovedpersonen Leif er døv på ett øre etter en ulykke der faren døde. Så han kalles bare Hæ og snakker en del med seg selv. Særlig etter at bestekompisen flyttet. Livet i stefarens villa er middels for Leif, og som om det ikke er nok, presses han for penger av noen kjipe gutter. Og som om ikke det er nok, må han akkurat denne helgen ha en barnevakt fra helvete.

Enda verre blir det da en mystisk og guffen dame med trillekoffert dukker opp. Hun er ute etter noe – eller rettere sagt noen. Damen får fart på Leifs forsiktige liv som et «pysehjerte», og en sprø og virkelighetsoverskridende fortelling begynner: Et kappløp med selveste Døden, en hemmelig bestefar, en overgrodd hage og en forsvunnet bisverm, er noen av ingrediensene.

FOR FRIE TØYLER

Boka er en blanding av original fabulering og mer klassiske og litt stereotype barnebokelementer; som en ensom og litt redd helt, noen slemme gutter, en snill, gammel mann, et skummelt hus og en ny venn. Språket er godt og sammensyingen troverdig. En overraskende tvist er også med. Likevel mister Grimstad i alle fall denne leseren underveis, fordi fortellingen er ordrik og regien for unnfallende. Engasjementet daler i takt med alle viderverdighetene.

Begrensningens kunst er krevende, og kan hende kunne forfatteren fått bedre hjelp til å stramme og spisse sin historie. Også Grimstads bøker om duoen Fahr (2012-2016) er i overkant pratsomme, men sjarmen og humoren i disse bøkene er mer fremtredende og demper inntrykket noe.

Likevel mister Grimstad i alle fall denne leseren underveis, fordi fortellingen er ordrik og regien for unnfallende. Engasjementet daler i takt med alle viderverdighetene. Begrensningens kunst er krevende, og kan hende kunne forfatteren fått bedre hjelp til å stramme og spisse sin historie. Også Grimstads bøker om duoen Fahr (2012-2016) er i overkant pratsomme, men sjarmen og humoren i disse bøkene er mer fremtredende og demper inntrykket noe.

Lars Joachim Grimstad er forfatter og reklamemann i Try. Foto: Ascehoug

LIVSFILOSOFI 

Barneboklitteraturen er rik på engstelige barn som finner mot, slik Leif også gjør gjennom sitt eventyr. Det er greit å være redd, å være feig av og til, og å feile, sier disse fortellingene til små lesere. I Grimstads bok feiler selv Døden, som virkelig får kjørt seg av våre helter. Det er litt morsomt.

Leif selv kommer ut av denne elleville helgen som et klokere barn, som tenker at han skal bruke livet sitt bedre, ikke være så forsiktig. Hans gamle venn motiverer ham til dette med formanende visdomsord underveis på deres heseblesende ferd:

«Vi tåler nemlig ganske mye, vi mennesker. Problemet er heller at vi lever så lite. Folk flest er jo så redde for livet sitt at de lister seg på tå igjennom det, Leif!»