en uvanlig debutant: Huskeøvelser for viderekomne. Av Aldona Kasztan

Det er ikke helt uvanlig at skjønnlitterære debutanter går under radaren i løpet av et bokår. De etablerte, kjente og feterte tar stor plass i mediebildet. Polske Aldona Kasztan, som kom til Norge som syttenåring, er av dem som nesten glapp. Men for en overraskelse å lese «Huskeøvelser for viderekomne».

Boka er en blend av europahistorie, krigshistorie og personlig historie, der forbindelseslinjer krysser tid og rom. Den originale og stilsikre romanstemmen betar: Det er nesten ikke til å tro at Kasztan er debutant.

BLIKKET

Romanen gjør nedslag i to byer og tre tider. Nåtidsfortellingen skjer i Oslo, der fortelleren, Alina, bor. Hun maner fram hjembyen Ldóz i Polen og oppveksten der på åttitallet, frem mot kommunismens fall i 1989. Byen er preget av rasjonering, «støv og tretthet», «høyblokker, fabrikker og barn» og en «usedvanlig overflod av middelmådighet».

Alina fester seg tidlig ved en tegning i oldemorens leilighet og bildet forblir på netthinnen hennes som voksen. Tegningen viser en ung, jødisk mann kalt «Brunon», og er signert «Hannah, 1939». Alina dikter frem Brunons historie; først som ung og søkende, siden som urolig og mager i Lódz’ jødiske ghetto under tyskernes beleiring. Han har noe kråkeaktig over seg og av det slutter fortelleren: «For mye fugl i blikket tyder som kjent på at hjertet er veikt og blodet tynt». Alina greier ikke slippe Brunon, eller sporene etter ham, der hun sitter i Oslo og skriver.

BYEN

Romanen er en fortelling om Lódz historie, som ikke kan skilles fra Alinas personlige historie. Den er en by som ingen forlater før han har fåt mærker av den, for å låne fra Hamsun. Alina er preget av byen. Hun bærer med seg en følelse av mangel og sorg. Jeg er født inn i dette savnet, tenker hun, og:

«Selv nå, lenge etter at jeg forlot byen for godt, gjenkjenner jeg denne sorgen hos dem som kommer fra samme sted som meg. Jeg ser det i blikket deres, en stille forferdelse, en blank ulykke man ellers bare ser hos gamle folk eller fisk».

Sorgen springer ut av barndomsbyens historie. Sporene av krig og urett i Lódz – av germaniseringen, av brente synagoger og jødiske gravgårder – ble skjult. Et googlesøk avdekker at Polens tredje største by mistet sekstisyv prosent av førkrigsbefolkningen. Fortelleren er ikke fordømmende, men vemodig og billedlig når hun tenker på byens aktive glemsel. Hun fester seg ved byens støv:

«Jeg kjente det i munnen, en tørrhet, en fornemmelse av finmalt sand. Og selv jeg, som ennå ikke hadde noe å huske og ingenting å fortrenge, forsto at det var byens tvilsomme fortid som feide gjennom gatene».

FREMMED

Romanen kan likne en poetisk dokumentar om krig, og om oppvekst bak jernteppet. Det er fremmed og fjernt fra norsk historie og virkelighet, samtidig som Polen, i dag, oppleves som så nært. Kontrastene gjør at boka kjennes relevant og opplysende. Som noe vi trenger. Språket bugner av originale og billedlige formuleringer, og også formen har noe billedlig/filmatisk over seg: Fragment etter fragment – en hendelse, et bilde – zoomes inn.

Innledningsvis preges boka av en adjektivtetthet som gjør den unødig tung og kunstlet. Utvelgelsen kunne også vært mer selektiv i startfasen. Men Kasztan og boka blir bedre og bedre. Dynamikken mellom fortelleren og Brunon og deres historier, er nydelig tenkt og skapt. Begge kjenner den andres blikk på seg, og historiene griper på rørende vis inn i hverandre.

«Huskeøvelser for viderekomne» er en bemerkelsesverdig fortelling om en by, om tider og eksistenser, om det gjemte og glemte. Den bør leses langsomt, og kan hende, om igjen.

BEMERKELSESVERDIG DEBUT: Aldona Kasztan, som kom til Norge i 1994, skriver med overbevisning og autoritet.