Vill av begjær. Jeg kaller deg Pjotr. Av Hanne Ramsdal

De møtes på en fest. Lone trekkes mot Paul, men det er vanskelig å ta det første skrittet. Hun er gift og har en datter på fem. Lone tulle-introduserer seg på gebrokkent engelsk som polske Olga. Paul er øyeblikkelig med på leken, som i første omgang blir en bro mellom dem:

«-So what´s Olga up for? -I crash this party to finds best man. -And then Pjotr shows up».

Etter festen drøyer Lone med å svare på meldingene fra Paul/Pjotr. Hun betrakter den knekte greina på treet utenfor og tenker at hun ikke skal foreta seg noe før greina ligger på bakken. Ironisk nok blir ektemannen igangsetteren; han sager ned greina.

Lone slipper familien like brått som greina slipper treet, og overgir seg til et begjær som truer med å ødelegge alt. Også henne selv.

FARLIG LEK

Hanne Ramsdal debuterte på overbevisende vis i 2006. Nå er hun klar med sin andre roman, «Jeg kaller deg Pjotr» – om begjær som blir besettelse. Lone forlater familien og kaster seg inn i et seksuelt forhold som blir altoppslukende. For henne. Paul er happy med en løs forbindelse, men Lone vil ha mer. Hungeren etter ham lar seg ikke stille. Dristige Olga som først var en støtte, blir en hindring. Lone er reddere enn Olga. Hun greier ikke fortelle Paul at han er alt for henne.

Lone er en interessant karakter. Ramsdal lar oss tidlig ane at hun har destruktive impulser. Historien er fortalt gjennom Lones tvilende tilbakeblikk. Hva ble egentlig sagt og gjort? Blikket hennes henger mest ved relasjonen til Paul, men hun tenker også tilbake på sin bristende barndom, og på forholdet til datteren, Kajsa. Hun greier ikke være en trygg mor for Kasja. Når Paul fyller hele Lones synsfeltet, er det ikke rom for å ta hensyn til andre. Ikke til Kajsa, eller seg selv. Det er nakent og sårt skildret.

SUG

Romanen preges av et språklig og narrativt sug, likt det som finnes i Anne Oteholms romaner. Slektskapet til svenske Lena Anderssons to bøker om Ester Nilssons pinefulle pasjoner, er likevel tydeligere. Både Lone og Ester oppgir alt for en forelskelse som glir over i besettelse. Begge innser at de elsker mer enn den andre og spinner rundt i et konstant underskudd, en konstant sult.

De resonnerer likt om hvorfor de blir hos en mann som ikke gjør dem godt. Ester insisterer hardnakket på at selv om han med ord aldri lover henne noe, så gjør han det med kroppen, med handlingene. Derfor kan hun ikke slippe. Det kan ikke Lone heller. Hun tråkker rundt i de samme tankesirkler som Ester og blir så manisk og panisk at det gjør vondt.

ELSKE ALENE

De seksuelle møtene skildres uten omsvøp, og det eksplisitte ved dem er i god vekselvirkning med det skjøre og finstemte i Lones blikk, og med det humoristiske i sexmeldingene. Lones fortelling er, som Esters, utmattende å være i. Kvinnene plager seg selv. De elsker dobbelt, fordi de elsker alene. Til slutt handler det bare om kampen for «å være et menneske».

«Jeg kaller deg Pjotr» skildrer et menneske med «et mørkt krav» i seg. Romanen er en sanselig, følsom og også pinefull fortelling der Ramsdal holder leseren fast – hele veien til bunnen. Det gjør boka til en favoritt i den norske bokhøsten.

HEKT: Hanne Ramsdal er forfatter og dramatiker. I «Jeg kaller deg Pjotr» skildres begjær som besettelse og kommunikasjon som svikter. Boka kan minne om Ester Nilsson-bøkene til Lena Anderson (se anmeldelse).