Prisbelønt: Fascinerende om Nord-Irland under «The Torubles»

Anna Burns vokste opp i Belfast under The Troubles: Den voldelige konflikten i Nord-Irland fra slutten av sekstitallet til slutten av nittitallet. I «Melkemannen», som vant den prestisjetunge Man Booker-prisen 2018, skildrer hun hvordan det er å leve når terror og plutselig død lurer bak hver sving. Fortelleren er en navnløs, attenårig jente. Hun er av typen gå-og-lese-samtidig og fordyper seg i attenhundretallsromaner, for å holde virkeligheten på avstand.

En god dose tålmodighet må til for å komme igjennom denne boka, som både underholder og gir nye innsikter. Boka er oversatt av Kirsti Vogt.

For livsvilkårene er harde. I arbeiderklassestrøket der hun bor, har nesten hver husstand mistet en sønn eller datter. I et tilfeldig et bilbombeattentat, eller kanskje en nabo har mumlet frem mistanker om illojal adferd. Det er nok til at hevnere tar saken i egen hånd. Den indre justisen i området er tøff og frontene steile mellom «statsforsvarere» og «statsfornektere», mellom «oss» og «dem». Det gjelder å vokte sine ord, for fienden er overalt.

STALKER

Det høres mørkt ut, men tonen i romanen er nokså lys. Jeg-fortelleren har en original stemme og et kostelig blikk på folka rundt seg. Hun har en understatement-stil som morer. Det koker rundt henne, men hun synes uberørt. Moren kaller henne «skarp i hjertet». I virkeligheten er fortelleren utsatt, og situasjonen forverres da en paramilitær leder, Melkemannen, fatter interesse for henne, synes hun er vakker.

Han dukker opp av intet, vet ting om hennes nærmeste, truer ikke direkte, men fortelleren oppfatter hintene i «undergunnsjorda i samtalen». Han er skremmende og forsterker følelsen av å være på «et dypere, mer innesperra sted enn jeg noen gang hadde vært». Sladderen om dem lever sitt eget liv og fortelleren følges med argusøyne: Først denne avvikende gå-og-lese-adferden, så Melkemannen. Begge deler suspekt i et område der det personlige slingringsmonnet er mikroskopisk.

TRANGT

Romanen utelater navn, sted og årstall. Det er «kanskje-kjæreste», «timinuttersområdet», «de politiske problemene». Valget peker mot at det ikke er Nord-Irland-konflikten som sådan, men virkningen konflikt og vold har på mennesker, som er Burns hovedanliggende. Hun viser hva som skjer med individet i et overvåkningssamfunn, i klem mellom statsstyrkenes allestedsnærværende fotoklikk, og opprørsgruppers forfølgelse og «skinndomstoler».

Burns mørke komikk tydeliggjør de «politiske problemenes» virkning på fortellerens psyke. Hun viser hvordan jenta har internalisert den eviglange listen over hva som er innafor. Det minste avvik, som å se feil tv-program = forræder = statsforsvarer (som er fiender i jentas distrikt). Så da «kanskje-kjæreste» vil ha henne med for å se solnedgangen, blir hun superstressa. Solnedgang-betraktning er definitivt ikke på lista over akseptert, mannlig adferd. Veldig foruroligende.

UTMATTENDE

«Melkemannen» er fortellerens tilbakeblikk på det som skjedde for noen tiår siden. Samtidig følger vi hennes bevissthetsstrøm i romanens nåtid. Språkføringen er egenartet, men ikke vanskelig, til tross for at Burns konsekvent bryter kommaregler og lar setninger flyte over flere linjer. Likevel er boka krevende å komme igjennom, fordi Burns blir og blir i hva enn fortellerens tankestrøm befatter seg med. Fargene på himmelen. Bildeler. Bakenden til moren.

Briljerer og utmatter : Anne Burns er den første forfatteren fra Nord-Irland som har vunnet Booker-prisen, men stilen i «Melkemannen» begeistrer ikke alle. The New York Times’ kritiker kalte romanen uendelig og: «would not recommend it to anywone I liked».

Det er uhyre mye å ta inn. Den utmalende stilen i kombinasjon med hovedpersonens endeløse vandringer i fysiske og mentale landskap, vekker assosiasjonen til James Joyces «Ulysses». Begge de irske romanene er ualminnelige – og utmattende. De krever leserkondisjon og tid, men er vel verdt strevet. «Melkemannen» er frydefull original; en pussig og sterk skildring av en psykopolitisk atmosfære preget av frykt og paranoia.