SORGROMAN: OM SKILSMISSE OG ELEKTROSJOKK

«Jeg hadde en svakhet inni meg og overalt i mitt vesen», skriver Linda Boström Knausgård i den dypt personlige «Oktoberbarn». Fortelleren i romanen, Linda, befinner seg på psykiatrisk avdeling etter skilsmissen fra forfatterektemannen. Det er et brutalt regime som lukter forvirring og frykt, tenker Linda. Hun behandles med elektrosjokk (ECT) gjentatte ganger, til tross for at hun ikke blir bedre. Tvert om.

Hun blir tynnere, sover ikke. Hun sørger over at minner blir borte av behandlingen, men møter en horribel arroganse når hun tar det opp med legen: «Du kan jo alltids dikte opp noe. Det er vel det forfattere gjør?» Linda flyr på legen, tar strupetak.

HENNES KAMP

Håpet var å skrive om «Oktoberbarn» uten å trekke inn forfatterens eksmann. For Boström Knausgårds forfatterskap står støtt (og prisbelønt) på egen grunn. Siden diktdebuten i 1998 har hun skrevet vidunderlig gode noveller, romaner, essays, laget dokumentarer og virket som spaltist.

Men «Oktoberbarn» står i en spesiell litterær kontekst. Eksmannen Karl Ove Knausgård har som kjent utlevert samlivet deres i flere bind, med hennes godkjennelse. Hans «Min kamp» og årstidskvartetten beskriver inngående Boström Knausgårds evner som forfatter og mor, hennes bipolære lidelse, hennes selvmordsforsøk da ekteparet ventet sitt fjerde barn.

I «Oktoberbarn» skriver hun sin versjon, sin historie. Både personer og motiver er gjenkjennelige fra Boström Knausgårds eget forfatterskap. Også hun har skrevet tett på levd liv tidligere. Vi kjenner igjen den utilstrekkelige skuespillermoren, den psykisk psyke faren, den voldelige broren. Samt den distanserte, selvkontrollerte ektefellen, nå eksmannen. Oppmuntret av en pleier skriver Linda ned minner som ennå ikke er slettet av elektrosjokkene: Fragmenter fra det havarerte ekteskapet, forelskelsen og siden tausheten. Minner fra en ensom barndom, der hun prøver å finne en form å passe inn i. Nå er dypere hun nede enn noensinne tidligere: «Før hadde jeg vært en jævel til å reise meg igjen, nå levde jeg livet på huk».

UBEHAGET I LITTERATUREN

Boström Knausgårds prosa er vakker og melodiøs, poetisk og ofte slående, som i sitatet ovenfor. Hun fiksjonaliserer, endrer enkelte navn, stiller spørsmål og henvender seg til et «du» som som oftest er eksmannen. Bokas sterke, litterære signatur gjør at den plasserer seg i romansjangeren, tross tyngden av det selvbiografiske stoffet. Selv har forfatteren kalt «Oktoberbarn» en sorgroman. Og her er mye sorgfulhet: Over at hun må leve adskilt fra barna («Jeg skremte dem. Jeg skremte barna mine»), over samlivet som forvitret, over skadene som behandlingen påfører henne.

Oktoberbarn er oversatt av Monica Aasprong

Samtidig lekker harmen ut av alle romanens porer. Eksmannen rammes ikke hardest. Selv om formuleringene om ham ikke er uten agg, er hengivenheten og sorgen over havariet, tydeligere. Aggresjonen – som er én av følelsene Linda strever med i tillegg til «depresjonens trege mørke» – rammer mange: Fra barndommens lærer, «det lille høyresvinet», til faren som tilbrakte mye tid på mentalsykehuset Beckomberga (som en annen svensk forfatter, Sara Stridsberg, har skrevet sterkt om) og som «terroriserer» familien, og moren som «gledet alle, uten å etterlate seg så mye som en smule».

Det må også være smertefullt for barn å lese om suicidale foreldre. I én scene, som ikke er uten komikk, oppsøker Linda underverdenen og spør hva det koster å få noen til å dytte henne foran et tog. De ler av summen hun kan betale. Stipendet hun nettopp har fått dekker ikke risikoen i det hele tatt.

ÅPNE DET AVSTENGTE

Boström Knausgårds raseri rammer psykiatrien hardest. Hun gir detaljerte beskrivelser av en barbarisk behandlingsform, og skriver om lite påaktede bivirkninger, som hukommelsestap. Hun åpner rom som ville forblitt lukket for mange av oss. Også norske Rønnaug Kleiva har gitt innsikter i effektene i elektrosjokkterapi, i den selvbiografiske romanen «Liljene på stranda» (2019). Kleiva opplever at minner utraderes og stiller spørsmålet: «Kven blir ein når ein ikkje hugsar sine eigne erfaringar?»

 «Oktoberbarn» en begavet og sterk roman, sorgfull og sint. Ensomheten og sårbarheten er rungende her, som i Boström Knausgårds tidligere bøker. Men i motsetning til f eks «Grand Mal», der sårheten er stillere, er årets bok mer som et ul. Her er mange hjerteskjærende scener. Som der Linda blir «usannsynlig glad» over å ha vunnet et sjakkparti med en pleier, før nederlagsfølelsen rammer: «Her sitter jeg og spiller sjakk på lukket avdeling, akkurat som faren min pleide å gjøre».