Debutant: Leve eller dø?

Hver dag følger et fastlagt mønster i lektor Jan Otto Smiths liv. Fra han tar inn morgenavisen – «Det er et slags morgenritual for meg å lese forsiden mens døren står åpen» – til han tusler bort til Oslo katedralskole, der han «er en slags reiseleder» for elevene, og til sist avslutter dagen i en lenestol med atlaset oppslått i fanget. Livet lever lektoren alene. Det han gjort siden et sykehusbesøk for tretti år siden kostet ham kjæresten. Nå lokker kjærligheten igjen og Jan Otto tar et valg som kan ryste grunnen under hele hans velordnede tilværelse.

LEKTORLIV

Det finnes flere minneverdige gymnaslærere i litteraturen, ikke minst hos Dag Solstad. Særlig hans «Genanse og verdighet» (1994) springer en i hu under lesningen av Halvard Høllelands «Faste rammer». De to lektorene likner. De er begge forlatte, litt ensomme, arkaiske typer. De har et rikt indre liv og tusler rundt i egne tanker. Men mens Solstads lektor overmannes av apati og raseri over de slappe elevene ved Fagerborg videregående skole, er Jan Otto tilfreds med de oppvakte elevene og lærergjerningen.

Et forslag om endrede skolerutiner tas derfor ublidt imot. Hele Jan Ottos velordnede livsførsel trues. For ham er fastspikrede rutiner en nødvendighet. Som ung mann fikk han vite at han med femti prosents sjanse bærer genet som gjorde faren syk. Foreldrene tiet om sykdommen og kjæresten forlot ham på flekken. Siden har Jan Otto levd som om sykdommen kommer. Nå har han kastet øynene på skolens bibliotekar og trenger sikrere svar: Skal han omsider ta gentesten?

BESKRIVELSER

Hølleland, som er byrådssekretær for Raymond Johansen, skriver godt. Språket speiler Jan Otto. Han er en nøye og omstendelig fyr. Det medfører lange refleksjoner om alt fra lokalhistorie til papir-kassen ved utgangsdøra. Hans Oslo-vandringer og utlegninger om politikk og historie er interessante, men språket har ikke helt kraften som kreves for å bære mengden av dagligdagse detaljer.

Menneskemøtene er derimot presise, og Hølleland glimter til med satirisk humor. Foruten skolepolitikken, er det Jan Otto som rammes. Som da han etter et jobbmøte med den søte bibliotekaren lurer på «hvordan det blir når hun flytter inn» (min uthevning). Eller da han prøver å lære undulatene på sykehjemmet å snakke. De ansatte deler (overraskende nok) ikke hans entusiasme.

LIVSKONTROLL

Jeg kan ikke skynde meg, skriver Jan Grue i «Jeg lever et liv som ligner deres». Setningen trekker en hard, rød linje mellom ham, som har en muskelsykdom, og de andre. For ham er å skynde seg farlig, umulig. Jan Otto i «Faste rammer» lever også med begrensninger. Begrensninger han har lagt på seg selv, fordi han kanskje blir alvorlig syk en dag. De faste rutinene som gir et rigid liv nå, kan gi et bedre liv senere. «Faste rammer» er en litt omstendelig, men språkkyndig utforsking av avgjørende dilemmaer, og en Oslo-roman proppfull av kunnskap.