Fra arkivet: Adelheid Seyfarths debut (2005)

Anmeldte bøker skyves beklagelig nok inn i hukommelsens mørke tåke ettersom nye bøker dumper inn, leses og anmeldes. Alt kan ikke ligge forrest i pannebrasken. Derfor: Til kamp mot glemselen. Fremover vil jeg trekke fram noen bøker og anmeldelser fra arkivet. Først ut er en debutant.

Å gi ut bok er ingen småting. Årene i forlagsbransjen, lærte meg det. Det er sårbart å levere fra seg manus. Av tusen grunner. Å gi ut bok for første gang kan kjennes som et emosjonelt og økonomisk vågestykke. En heldig debutant blir anmeldt, for andre venter tausheten etter årevis med skriving i enerom. Det er vel verdt å feire forfatternes første forsiktige steg ut i den litterære offentligheten.

Den første anmeldelsen jeg har gravd fram fra arkivet (fra en minnepinne), er femten år gammel. Da debuterte en forfatter som siden har utgitt fem romaner. Den siste i år, «Så blomstret rogna» (2020).

Her er anmeldelsen av Adelheid Seyfarths «Fars hus» fra 2005:

Med stort mot og et solid fortellertalent går Adelheid Seyfarth løs på problemstillinger som: Hva og hvem gir oss identiteten vår? Hvordan forholder vi oss til det som er fremmed? Hva springer behovene som blir våre beveggrunner egentlig ut av?

Norsk bygd og afrikansk landsby

Debutanten Seyfarth markerer seg fra første side med en særegen fortellerstil. Blikket som styrer fortellingen fanger like selvfølgelig inn betydningene og nyansene i den fysiske, tinglige verdenen, som i personene selv.

Hovedpersonen Mina er på vei til besteforeldrene sammen med moren. Der etterlates hun, som noe som er annerledes: Et mulattbarn på landsbygda. Men den lille jenta savner tilsynelatende ingenting. Verken moren eller sin afrikanske far, som hun aldri har kjent. Mina vokser opp blant kvinner med tungdrevne hjem og utearbeidende menn, og innvies i mangt som tilhører på bestemorens møter med kvinnegruppa.

Denne første fjerdedelen av romanen er dryg og tung å lese. Her er både gode passasjer og fint meislede scener, men ofte tværes de ut. De blir langtekkelige. Motviljen mot å slippe situasjonene gjør at romanens første del virker litt krampaktig kvernende. Men så gjør Seyfarth et elegant tidshopp og fortellingen får den uanstrengte, gode flyten. Mina er voksen og bestemmer seg for å reise – av grunner som ikke er helt klare for henne – til Afrika for å finne faren.

I fars hus

Herfra er romanen naturlig nok eksotisk, men også mer levende og mangefasettert. Minas reise er forvirrende, lett kafkask. Med halvkvedede viser som utgangspunkt leter hun etter faren. Hun følger spor og blindspor, villedes og hjelpes frem om hverandre. Omsider finner Mina ham hun leter etter, i en landsby i Kenya. Dette møtet er fantastisk beskrevet. Det er også den snaue uken Mina bor i husværet til faren og hans yngste kone.

Seyfarth lar det afrikanske landskapet, historie og skikker danne et fargerikt bakteppe, men holder seg hele tiden tett på Mina, som er mer fremmed enn noen gang. Mina baler med egen forutinntatthet og er frustrert over at svarene ikke kommer slik hun hadde tenkt. Hun er sulten og hun er redd – for mørket, og for presset hun føler langs soveromsveggen når hun skal sove.

Både som betrakter og portrettør er Seyfarth god. Mange av skikkelsene som omgir Mina er sterkt og bevegende tegnet. Faren, det indiske paret som hjelper Mina, og bestemorens venninne Ann, er noen av dem. Romanen er tematisk mangfoldig og historien berører emner som rasisme, patriarkalisme, tilknytning og identitet. Av og til virker Seyfarth litt ukritisk fanget av egen skrift og blir i overkant ordrik. Men stort sett er dette en flott historie vakkert fortalt.  

Bildetekst: Adelheid Seyfarth (f. 1963) debuterer med en roman med sterke selvbiografiske trekk.