Eksotisk: Svalbard på femtitallet
Longyearbyen. For et navn på et sted der året kan virke langt og mørket stort, før solen plutselig lyser døgnet rundt. Et poetisk stedsnavn, kan en tenke, helt til et googlesøk avdekker at mannen som grunnla byen, i 1906, het John Munro Longyear. I Heidi Sævareids første roman for voksne befinner vi oss nettopp i Longyearbyen, vel femti år senere.
Ekteparet Finn og Eivor har nylig flyttet til Svalbard med to, små døtre. Finn er verkslege for Store Norske Spitsbergen Kulkompani og Eivor prøver å finne seg til rette. Det aller beste for Eivor er skiturene, alltid med geværet på skulderen, i tilfelle isbjørn. Men barna må passes, og dagene blir lange. Eivor mistrives. Finn jobber mye og når han har fri, sosialiserer de. Da er det jazz, dans og drinker, med sysselmann og kone, assistentlege og tannlege, med gruvearbeiderne Finn behandler.
Heller ikke da er Eivor i sitt rette element. Det er hun kun ute, med sibirhuskyen Jossa. Og verre blir det da stedets intendant begynner å vise en foruroligende adferd som påvirker alle.
MILJØFORSKER
Sævareid utforsker ofte små, særegne miljøer i romanene sine. I debutboka «Spranget» (2013) – som anbefales alle – skildret hun ungdomsmiljøet i en lukket menighet. I «Slipp hold» (2015) er handlingen lagt til suspensionmiljøet, der folk lar seg henge opp i kroker gjennom huden. For den første fikk hun Kulturdepartementets debutantpris, for den andre Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris. Siden har hun blant annet skrevet om kampsportmiljøet Krav Maga.
I «Longyearbyen» er det tette miljøet på Svalbard Sævareid utforsker. På slutten av femtitallet, da Eivor er der, er samfunnet mer lukket enn i dag. I vintertiden er beboerne alene. Når havet er frosset kommer hverken mat eller folk inn. Eller ut. Samfunnet er nærmest hermetisk lukket, som en fryseboks, fra oktober til mai. (Flyplassen åpnet i 1976). Eivor lengter til Oslo, fryser og stivner, både mentalt og fysisk. Det er et liv som kan gjøre et menneske vanvittig.
DISTANSE OG DYNAMIKK
Boka er et velkonstruert hele, og Sævareid skriver en trygg og god prosa. Likevel oppleves boka som litt stillestående. Kun i enkelte scener skrues intensiteten, tempo og temperatur, opp. Karakterene og relasjonene er ikke helt sterke nok til å bære dette. Eivor-skikkelsen forblir distansert. Det skyldes delvis at Eivor selv ikke føler mye nærhet – verken til mann eller barn. Men skildringen av henne er også noe utvendig. Ofte er det Finn som påstår at hun er sånn og sånn; streng, fiendtlig, asosial, ser det verste i andre osv. Den eneste Eivor er virkelig nær, er hunden. Den relasjonen tror leseren på, her fornemmer vi klarere hvem Eivor er.
«Longyearbyen» er basert på historien til Sævareids besteforeldre. Den rommer mange historisk interessante detaljer og innsikter om livet på et lite, avsides sted på femtitallet generelt og Svalbard spesielt. Det gjør romanen leseverdig. Sævareid viser oss både skitten og skjønnheten i Longyearbyen: Kullstøvet i vaskevannet som husmødrene må stri med og den storslåtte naturen og øyeblikket da sola vender tilbake og skyver menneskenes mørke vekk: «Et gnistrende lys skjærer seg inn i sidesynet til Eivor, og et jubelrop reiser seg fra den lille forsamlingen. For der er solen».
FILMATISK: «Longyearbyen» er en historisk interessant roman om Svalbard og ber om å bli filmatisert.