fra arkivet: Judith hermann (2013)

Boka er oversatt fra tysk av Sverre Dahl.

Novellesamlinger har lett for å gå under radaren, både i anmelderiet og hos leserne. Noveller selger også dårligere enn romaner. Kanskje reflekterer det et behov for å fordype seg mer, over tid, i en karakter enn korte historier tillater. Tyske Judith Hermann løser dette på utmerket vis i «Alice» der vi følger samme kvinne, Alice, gjennom alle bokas såre gode noveller.

Her følger anmeldelsen fra 2013:

Fem dødsfall, fem menn, og en kvinne som står dem nær. Judith Hermann skaper lysende litteratur om møtet mellom hverdag og unntakstilstand.

Stille dager i Berlin

Tyske Judith Hermann vakte oppsikt da hun debuterte med novellesamlingen ”Sommerhus, senere” i 1998. Boka fikk kritikerne til å juble, og ble en salgsvinner. Novellesamling nummer to fikk bortimot slakt. Nå er hennes tredje novellesamling, ”Alice,” ute på norsk. Og igjen er det grunn til å juble.

Hverdagsboblen sprekker

Her er fem noveller om fem menn som dør. Alice er knyttet til dem alle. De har hatt ulike, og langt fra avklarte, roller i Alices liv. En er en tidligere elsker, en annen er en farsfigur. Så er det en venn, en onkel og en samboer.

Døden er ikke noe dramatisk høydepunkt i novellene. De handler like mye om å leve som om å dø. Mye skjer før døden inntreffer: I en av de beste skildres en bilreise til Italia. Alice og to venner skal besøke Conrad, en bekjent av Alice. Men Conrad blir syk før de ankommer. Det bringer alt ut av lage.

I en annen novelle besøker Alice vennen Richard på dødsleiet. Også her drøyer det før døden kommer, og Alice vender tilbake til hverdagene. En piknik og en utepils i en by som stilner – Berlin – er vakkert skildret. Novellen er kanskje samlingens beste.

Tilbakeholdelse

Hermanns tilbakeholdelser og utsettelsen av det leseren vet kommer, døden, er motoren i novellene. Det er likevel den ladete stemningen (ofte befinner Alice seg i trekanter av ymse slag), samt evnen til å formidle det summende livet, som er Hermanns styrke.

I stil kan hun minne om Alice Munro. Hermann skriver ikke livsløpsnoveller som Munro, tvert i mot er det utsnittet Hermann griper fatt i, men begge forfatterne skildrer hverdagene, i en tone som er nøktern og nedpå.

En annen litterær søster er danske Helle Helle. Begge har sansen for den litt viljeløse kvinneskikkelsen som driver dit vinden blåser, og som er åpen og vár for omgivelsene. Begge liker også uvante sammenstillinger, som ofte gir en komisk effekt. Da Alices venn ror alt for langt ut i båten, tenker Alice:

”strømmen var merkbar, det hadde blåst opp, vann i slo inn i båten, og de var uansett alle svært slitne.” Det er litt som når Helle skriver om to som er dårlige gartnere og tilføyer – som om det forklarer noe som helst – at de var norsklærere.

Helhetlig

Samlingen er helhetlig, og siste novelle samler trådene fra dem alle. Mange av scenene i boka blir sittende. En scene fra terrassen i Italia: Conrads kone, Lotte, trekker frem vannslangen og spruter inn i lavendelbusken:

”Så kom kardinalbillene farende ut av lavendelbuskene, hundrevis, en rød- og svartspraglet strøm av flyktende biller som ikke ville ta slutt, de overstrømte terrassen, løp rundt overalt. Se på dette, sa Lotte. Se nå på dette.”

Scenen er ikke bare visuelt vakker. Den er også et bilde på bokas teknikk og tematikk. Vi vet ikke hva som kommer, i novellene eller livet, vi overraskes. Hermann viser hvordan vi, som billene, tror oss beskyttet, men rammes plutselig. Slik som Conrad. Han ligger og dør av et simpelt virus, og sier: ”jeg har trodd jeg var usårbar.” Han er så overrasket.

Talende

Judith Hermann, født 1970. Foto: Pelikanen

Mange setninger og scener fra ”Alice” kunne vært trukket frem som fremragende novellekunst. Hermann sier noe helt presist i novellene – om Alices sinnstilstander, om livet, om å dø fra livet – uten å formulere det direkte.

Det skaper mange lykkelige leserøyeblikk:

Som der Alice spør samboeren om han helst vil dø før eller etter henne. Han svarer ”etter.” Og du, spør han. Alice bare rister på hodet og holder hånden for munnen.