Fra arkivet: Karolina Ramqvist (2016)

I en luksusvilla bak skuddsikre vinduer bor Karin. Hun beveger seg som i transe, går på automatikken. Ammer barnet som gangsterektemannen John ønsket seg og som hun endte opp med, røyker tørre sigaretter, får pizza levert på døren av et bud hun sex med, hvis det passer. John er død, og nå vil namsmannen ta huset.

Huset er alt Karin eier, bortsett fra noen luksusartikler og innholdet i Johns våpenskap. I desperasjon vender Karin seg til den kriminelle storfamilien. De som skulle være der for henne. Men stemningen er faretruende når Karin dukker opp med spørsmål om ikke John etterlot dem noe, noe hun og lille Dream har krav på?

KROPP

Karolina Ramqvist ble kjent da hun bidro i feministantologien «Fettstim» (1999), der hun publiserte et nedlatende, privat brev fra Ulf Lundell. I 2009 kom «Flickvennen» («Kjæresten» på norsk i 2010) om Karin, som brøt ut av middelklassemiljøet og søkte inn i Stockholms underverden. Boka vakte indignasjon i Ramqvists miljø, fordi Karin blir hjemmeværende og avhengig av John. I «Den hvite byen» står Karin tomhendt igjen.

Selv har Ramqvist sagt om boka, da hun nylig gjestet Oslo, at hun ville skrive en kroppslig roman. Det har hun klart. Melkespreng, snørr, blod og ekskrementer er ingredienser i Karins dager. Ammingen av Dream bestemmer selve rytmen i handlingen; når Karin kan agere og oppsøke folk, og når hun må stoppe opp. Selv om Karin kan virke lemfeldig overfor barnet, kommer datterens behov alltid først. Karin befinner seg i en kokong av sorg og morståke hun må ut av.

FROST

Ramqvist har en sterk billed- og atmosfæreskapende evne. Hun etablerer kjapt kulden og isolasjonen som preger Karins tilværelse. Den hvite byen på utsiden av husveggen, vakkert skildret gjennom vinterbilder som «På sjøen lå det tallerkener av is,» speiler kulden på innsiden. I huset og i Karin. Karin er overlatt til seg selv og mangler alt, selv mat. Hun var avhengig av John, nå er Dream avhengig av henne. Det hvite er overalt: Snøen og den isende kulden. Melken. Raseriet som bygger seg opp.

Prosaen er kjølig og avmålt som Karin selv. Dermed kommer bildene godt til sin rett, som fine brudd. Handling og bilder føler hverandre tett. En dramatisk kveld etterfølges av bilder som «Isnålene falt sidelengs den natta.» Naturen og vinteren, og det hverdagslige og kvinnelige, løftes frem i bildene. Trøttheten som følger med den symbiotiske tilstanden er «lys og fragmentert», himmelen likner «melk som er sølt ut over alt,» og strekkmerkene på magen sammenliknes med striper i isen.

KAMP

Ramqvist beveger seg langsomt mot et brennhett sentrum. Antakelig er det en fordel å lese «Kjæresten» først, for å få et tydeligere innrykk av Karin. Ramqvist gir ikke mye å bygge på i skildringen av henne. «Den hvite byen» gir et bilde av et hardnet Sverige, og av en kvinnes utsatthet og kamp. Boka har velfortjent fått den høythengende PO Enquist-prisen og er vel verdt de intense få timene det tar å lese den.