3 unike romaner fra Midtøsten

Ofte blir vi mer nærsynte i krisetider. Under koronaens åk er vi opptatt av at våre gamle skal holde seg friske, at vi skal greie oss økonomisk, og at hverdagen skal fungere, med hjemmekontor og begrenset frihet på mange måter.

Da kan det være godt å vende blikket utover, bort fra oss selv og egen situasjon. (At noen velger å baske i pandemifilmer og pestlitteratur er helt uforståelig for meg. Kostymedramaer på Netflix derimot. Gandhi kan kanskje ikke kalles kostymedrama.. men et fabelaktig gjensyn var det!) Er det noe litteraturen tilbyr, så er det frihet. Frihet til å være et annet sted, i en annen tid, se med en annens blikk.

Tre gode romaner fra Midtøsten, skrevet av eksilforfattere, kan gi massiv leseglede. Krig og uro preger ofte bøkene fra området (tematisk sett), men romanene som trekkes frem her kjennetegnes først og fremst av originalitet og et fortelleroverskudd som kan ta pusten fra en!

IRAN: «Huset ved moskeen» av Karder Abdolah

Å gjenlese denne boka fra 2005 er noe av det lureste jeg har gjort på lenge. Romanen er et uvanlig fargerikt teppe (ikke tilfeldig valgt klisjé) av historier – om menneskene i «Huset ved moskeen».

I åtte hundre år har det store huset med trettifem rom vært en yrende bikube, full av mennesker og fortellinger. Husets overhode er Aqa Djan. Han en respektert mann og teppehandler i byens basar – byens hjerte. Moskeens imam bor også i huset, og ivaretas av bestemødrene. De er ikke egentlig bestemødre, men har vært familiens fortrolige tjenere i uminnelige tider.

Bestemødrene styrer huset og kler og bader imamen, som av religiøse grunner ikke kan berøre egne klær. Så det husets kvinner, som bærer sorger og lidenskaper under chadoren. Ellers møter vi den blinde muezzinen (bønneutroperen) som sniklytter på radio (som er forbudt), hans sønn Shabal, og lille Salamander – gutten som ikke har språk, men kryper rundt og får med seg det meste.

Da romanen starter i 1969 truer en ny tid husets liv og posisjon. Imamen greier ikke lenger følge med på strømningene i byen, og Aqa Djan kjenner ikke lenger alle de mektige. Det ulmer skummelt rundt det gamle huset og moskeen, og alles liv påvirkes. Opptakten til revolusjonen (1979) har begynt.

«Huset ved moskeen» er en uhyre rik fortelling og en spennende reise gjennom Irans turbulente historie. Gamle tradisjoner og ny tid, tro og mistro, politikk og religion, krig og kjærlighet – alt formidler Abdolah på klart og underholdende vis. Boka gjør noe viktig som gode bøker ofte gjør: Den ansporer til videre lesning – om Persia og Midtøstens historie, eller kanskje jeg skulle finne frem de eksotiske eventyrene fra Tusen og én natt igjen?

STOR FORTELLER: Kader Abdolah er født i Iran i 1954. Han flyktet til Nederland i 1988. Huset ved moskeen er er oversatt av Guro Dimmen, Gyldendal 2005.

SYRIA: «Hun som går» av Samar Yazbek

Et snev av eventyr – et merkelig og grusomt et – har også syriske Samar Yazbeks roman «Hun som går». Romanens forteller er ungjenta Rima. Hun er et annerledes barn, hun snakker ikke og må tjores fast av moren, simpelthen fordi hun vandrer av gårde, hvis hun får muligheten. Marerittet begynner da moren blir skutt ved en kontrollpost. Uker med flukt og sult begynner, mens bombene faller og ulike militser terroriserer befolkningen.

Fra en kjeller i Damaskus forteller Rima om frykten, «som blir som et organ i kroppen», om gassangrepene som gjør at folk flykter opp på takene, fordi gassen holder seg ved bakken. Så kommer bombeflyene. Jagd opp på takene er menneskene enklere mål. Hun forteller om sykestuene etter gassangrep. Gassen setter seg i klærne. De må av og kroppene spyles. Men det er syndig for en kvinne å blotte kroppen, å ta av hijab og drakt, så kvinnene dør.  

Kontrasten mellom den milde og smårare fortellermåten og de forferdelig harde realiteten i romanen, er kraftfull. «Hun som går» er sterk og innsiktsgivende lesning.

Full anmeldelse finner du her: https://www.mayatrobergdjuve.no/2018/06/hun-som-gar-av-samar-yazbek/

KRIGENS UHYRLIGHETER: Samar Yazbek er forfatter, journalist og aktivist og bor i eksil i Paris. «Hun som går» er hennes tredje bok på norsk og en sterk historie om de forferdelige livsvilkårene som krig medfører. Boka er oversatt av Oda Myran Winsnes. Cappelen Damm, 2018.

AFGANISTAN: «Aske og jord» av Atiq Rahimi

Debutromanen til afghanske Atiq Rahimi (f. 1962) er en fremmedartet leseopplevelse. Handlingen er konsentrert rundt dette ene: En bestefar skal haike til gruven der sønnen arbeider for å fortelle ham at landsbyen er bombet, at alle i familien er døde. Bare han selv og sønnesønnen reddet livet, men den vesle gutten er forkommen. Han mistet hørselen da russerne angrep.

Rammen om denne vakre og rørende fortellingen er det afghanske landskapet, det omsluttende tørre støvet, de trette blikkene. Språket er poetisk, men enkelt, og handlingen er hjerteskjærende poengtert og usentimentalt formidlet. Det er ingenting traurig ved å lese romanen, den er lavmælt og forsiktig, og beveger desto mer. Alle bør ta seg tid til å lese disse 80 sidene.

SORGFULL: Atiq Rahimi har skrevet en kortroman (bare 77 sider) fra hjemlandet Afghanistan. Han flyktet fra landet i 1984 og har bodd i Pakistan og Frankrike. Boka er oversatt av Hawdam Salih og Inger Østenstad. Aschehoug 2001