Hjelp, snart første skoledag for minsten

Paul Auster, den feterte, amerikanske forfatteren, sa i et intervju at hans viktigste oppgave som forelder var å gjøre barna rustet til å forlate redet. Det høres brutalt ut, men faktum er at fra det øyeblikket miraklene blir født, hjelper vi dem med det grusomste – å forlate oss. Skolestart er kanskje den viktigste markøren på denne veien bort og kan gjøre både stor og små nervøse. Det er klart vi trenger selvhjelpsbøker for å takle pinen.

FORBEREDER

To ferske bøker skal gjøre skolestart lettere for barna, og for foreldrene. Anna Fiskes «Hvordan begynner man på skolen?» er støpt over samme lest som hennes eminente og prisbelønte «Hvordan lager man en baby?» og retter seg først og fremst mot barna. Mens Nicolai Houm – som vi husker for den uforglemmelige bildeboka «Når alle sover» (løp og kjøp) – tydelig henvender seg til både barn og voksne i «Skolestart i skogen».

Houms «Skolestart i skogen», om dyrene i granskauen, gir gode assosiasjoner til Thorbjørn Egners dyr i skogen og andre dyreeventyr. Vi møter elgen Even, grevlingen Gunnar, Habiba Hare og lærer lemen, blant flere.

De henvender seg til barnet fra første setning: «Hei! Det er dyrene i skogen her. Hvordan går det?» Dyrene inntar fadder-rollen for barna, men understreker at boka også er til foreldrene: «eller hvem det måtte være som passer på deg og børster halen din om kvelden og sanker nøtter til deg».

FLERSTEMT

Etter en morsom åpning der dyrene snakker med én røst, får enkeltdyr ordet og hovedrollen. Gunnar grevling forteller om sommerferien, vi følger Even elg på den aller første skoledagen og får historier både fra klasserommet og skolegården gjennom små fortellinger. Slik er boka ikke en ren første-skoledags-fortelling, men introduserer mye av det nye som barnet møter på skolen: Ord og uttrykk som «friminutt», «vente på tur», «faste plasser», og hva gjør man egentlig i et «klasserom» og i en «skolegård»?

Boka er gjennomillustrert av Sandra Steffensen, som tegner søte figurer og tydelige situasjoner. Særlig bjørnen Bjørn vekker sympati. Han synes det er sykt vanskelig å sitte stille. Så når Steffensen tegner klassebildet, er én karakter helt ute av fokus. Bjørn. Bokas visuelle uttrykk kommuniserer noe koselig og trygt. Rundt partiene der Houm henvender seg til foreldrene, har Steffensen tegnet pinner som rammer. Disse partiene er vink og råd til foreldrene.

Rådene er, i likhet med resten av boka, fundert på skolebesøk og samtaler med pedagoger. Her er det tips om hva barna kan øve på før skolestart, som påkledning og dobesøk. En personlig favoritt er: «Å lese høyt for barnet er en flott forberedelse til skolehverdagen, der mye av tiden går til å lytte til én person – læreren». Lesing og lytting er utmerket for språk og konsentrasjon.

Noen av rådene gjør riktignok denne leseren litt betenkt: Må foreldre virkelig minnes på ikke å sammenlikne egne barn (førsteklassebarn!) med andres? Er det uproblematisk å betone at «noen barn er sterke sosialt» og andre ikke? (Min utheving). Er ikke barn bare forskjellige? Og er vi foreldre så stressa at vi må trygges med «Heldigvis går det gjerne bedre enn man tror»?

EN VISUELL GLEDE

Fiskes «Hvordan begynner man på skolen?» er en konkret affære med en umiskjennelig og kunstnerisk sterk signatur. Språket er konsist, utenomsnakk droppes: «Det året du fyller seks, skal du begynne på skolen», åpner Fiske. Så går hun trinnvis til verks og tar leseren med rundt om på skolen, til klasserom, garderobe, bibliotek og skolegård. Hun opptatt av å vise de fysiske omgivelsene, men etter hvert kommer boka inn på den nye hverdagens emosjonelle aspekter. Hvordan man kan være en god venn, for eksempel.

I likhet med Houm viser Fiske skoledagens rytme, med lek og læring, friminutt og timer. Også hun tipser om ting det er lurt å øve seg på, og hva som kan være utfordrende. Hun konstaterer, uten snev av drama, at noen barn har mange venner, mens «andre synes det er ok å ha noen få nære venner». Hun henvender seg direkte og beroligende til barneleseren: «Sakte, men sikkert blir klassen kjent med hverandre og du blir vant til alt som er nytt». Puh.

Litt myldring, tøys og tull og retoriske spørsmål et også med for å holde leseren engasjert: Hva finnes i et klasserom, og hva bør en sekk inneholde? En gris hører selvfølgelig hjemme i sekken. Eller?

SELVHJELP

Fiskes illustrasjoner er en glede. Både sjanglete og stramme, lekne og varierte. Her er mye å feste blikket på, og mange typer og hudfarger (men ikke fasonger) er inkludert. Boka beskjeftiger seg mye med det fysiske – type skolebygg, type klasserom, type sekk osv osv, men introduserer også store ord som empati, selvfølelse, omsorg. Det er godt tenkt, men inntrykket er at hun prøver å favne for mye. Og hvor interessert er barnet i om skolen er av mur eller tre og om pultene står sånn eller sånn?

Både «Skolestart i skogen» og «Hvordan begynner man på skolen?» lider litt under vekten av de pedagogiske intensjonene. Bøker som ikke er et svar på et behov er ofte friere og dermed kunstnerisk mer spennende. Men bøker til selvhjelp er ikke å forakte. Både «Skolestart i skogen» og «Hvordan begynner man på skolen?» er fine påskudd til samvær og samtale om skolestart. De forfekter inkludering på alle vis og gjør det med humor. Selv i rådene til foreldrene er det plass til spas.

Som når Houm skremmer vettet av oss i bokas aller første ramme: «Du vil bli prøvd i stoffet i slutten av boka. Prøven vil ta cirka tre timer og er obligatorisk».

STAKKARS OSS: To ferske barnebøker skal trygge spente barn og stressa foreldre før skolestart. Anna Fiskes «Hvordan begynner man på skolen?» ligger allerede på salgstoppen.