Sommerromaner: Tre klassikere fra 1920-årene

PARADIS FØR SYNDEFALLET…

Ett av mine favorittsitater om litteratur er signert Johan Borgen. Han bemerket tørt og en tanke indignert (kan vi tenke oss) til en venn som skulle kose seg med en god bok: Nå må du bestemme deg, skal du kose deg eller lese en god bok? (Hehe, den Borgen.) Med det mente han, kan hende, at enhver riktig god bok yter motstand, tematisk eller formelt, trykker på noen smertepunkter; emosjonelle, mentale, kanskje til og med kroppslige.

Sommertida er den tida jeg lettest griper til det letteste av litteratur. I mange år leste jeg Borgens «Jenny og påfuglen» hver sommer. Ikke fordi den er så unik, den er en florlett affære, men av nostalgi. Det er tross alt deilig med det som ikke forandrer seg når alt forandrer seg. Borgen har alltid vært sommerens dikter for meg, og i «Jenny og påfuglen» kombineres romanse, intriger og pensjonat – som er en uimotståelig kombinasjon.

Romanen, fra 1949, minner om en annen klassisk sommerroman: Sigurd Hoels «Syndere i sommersol», fra 1927. At den har fått klassikerstempel er litt pussig; også den er en lettbent sak, tross noen skygger. I romanen leier åtte unge voksne (fire av hvert kjønn) en skippergård/ kunstnerhjem i havgapet for en hel sommer.

Gjengen anser seg som rasjonelle, frigjorte mennesker. De har ikke eldre generasjoners forstokkete syn på ekteskap, sjalusi og seksualitet. Derimot er de «enige om at sjalusi var en foreldet følelse» som ikke har noen «berettiget plass mellom moderne mennesker». Tror de.

Etter hvert som handlingen skrus til og den sommerlige idyllen slår sprekker, brister noen illusjoner. Som hos Borgen er det intriger og selvransakelse og selvbedrag i rikt monn, kombinert med raffinerte og smarte formuleringer, som gjør susen.

Både Hoel og Borgen er skarpsindige betraktere av menneskelig lyter, smålighet, sjelelig mulm og mørke, og ikke alltid helt snille i avkledningen. De er opptatt av kjønn og maskulinitet – forholdet mellom menn er en viktig tematisk brikke. Ikke minst er romanene fengslende tidsbilder, hva gjelder kjønnsroller, væremåte, tenkemåte osv.

De kan virke gammeldagse, men ikke uinteressante. Relasjoner, følelser og handlingsmønstre er besynderlig likt hos et 1920- og 2020-menneske. Som kjent: «menneskenes hjerter forandres aldeles intet» (Sigrid Undset).

UT MOT HAVET OG TIL FYRET

Selv om jeg foretrekker klassikere om sommeren, plukker jeg ofte opp en av samtidsromanene som jeg ikke har fått lest. I fjor var det Jan Grues «Jeg lever et liv som ligner deres». Boka er betraktninger om det å ha en muskelsykdom. En veldig innsiktsgivende bok som perfekt balanserer det personlige og det intellektuelle, med flust av referanser som ansporer til videre lesning – en viktig kvalitet for meg, som tidligere nevnt. I år er ingen samtidsroman med i sekken, tips mottas med takk.

Derimot flere klassikere. Alle har jeg lest før, men for så lenge siden at avtrykket «bare» sitter i sjela.. ikke i hodet, der et presist referat strengt tatt burde vært lagret. Virginia Wolf én av dem – en vidunderlig sommerdikter og ordkunstner. Her følger en anbefaling av hennes TIL FYRET (To the Lighthouse, 1927):

Denne romanen. Utgitt to år etter Virginia Wolfs mest kjente bok, «Mrs. Dalloway». Begge er, i tillegg til Wolfs essay «A Room of One’s Own», noe av det beste britisk mellomkrigslitteratur kan tilby. Og denne epoken er utrolig rik og spenstig i engelskspråklig litteratur. James Joyce: «Ulysses», F. Scott Fitzgerald: «Den store Gatsby» og DH Lawrence: «Lady Chatterleys elsker» er andre eminente romaner fra denne tida i klem mellom to kriger. Bøkene representerte den nye, modernistiske litteraturen, som hadde et nytt syn på romanstruktur, på tid, kronologi og bevissthet.

I «Mrs. Dalloway» benytter Wolf seg av stream of consiousness-teknikken, der romanen følger individets tankestrømstrøm, heller enn et ytre, kronologisk og ryddig tidsforløp. Subjektets egen opplevelse av verden, dets bevissthet, settes i sentrum. Heri likner boka «Til fyret», som likevel oppleves som mer tradisjonell. Hovedpersonen i begge romanene er en kvinne rundt femti. Men mens Mrs. Dalloway befinner seg i London, er Mrs. Ramsay på Hebridene.

Hun og resten av familien Ramsay ferierer med gjester i sommerhuset på Isle of Sky. På sinnrikt vis blottstiller Wolf de involvertes opplevelser og tanker knyttet til Ramsay-ekteparet, som er verter denne sommeren, sammen med sine åtte barn (der minstesønnen James spiller en fremtredende rolle). Gjestene er en selvstendig malerinne, en aldrende poet, en ambisiøs ung mann og beundrer av Mr. Ramsay, med flere. Alle svirrer rundt ekteparet; Den forfengelige Ramsay, amper og med slett selvbilde, og den godhjertede fru Ramsay, som sørger for harmonien i denne uensartede gruppen. Hun er solen, eller kanskje fyret, alle kretser om og trekkes mot.

Ved å skifte synsvinkel hele tiden, springe fra bevissthet til bevissthet, viser Wolf frem karakterene fra ulike vinkler. Hvordan de opplever seg selv og de andre. Hvordan andre opplever dem. Det er fascinerende. Like fascinerende er Wolfs språk. Hun kan nesten bli skravlete (når sant skal sies), men alt er såre skarpt og fint formulert. Fordi så mange synsvinkler skal med, kan for eksempel et middagsselskap vare og vare. Disse partiene krever litt tålmodighet, men kunststykket er ikke å jage fremover etter handling, men å overgi seg til sansene, være i språket. Be in the lake, som poeten John Keats visstnok skal ha uttrykt, da han forklarte hvordan et dikt skulle oppleves, som ‘an experience beyond thought.’

Vel og uansett: Wolfs roman er delt i tre deler: Først sommeren da spørsmålet er om de kan dra på utflukt til fyret dagen etter, så et mellomspill der tidas omkostninger kommer til syne, og endelig ti år senere, hvor en utflukt til fyret faktisk skjer. Men da er ikke fru Ramsay mer. Boka bevrer av vemod, og det er lett å tenke seg at den livlige, vakre og litt fjerne fru Ramsay er inspirert av noen Wolf selv har kjent. Kanskje moren? Romanen er språklig virtuos og vakker og rørende og et storslått stykke verdenslitteratur.

ELSK ELSK

For lengst på tide å runde av. Nå skal jeg fortsette å lese en av de aller fineste bøker jeg vet om. Som også er en utmerket sommerbok. Kanskje jeg skriver litt om den en gang. Men nå er det på tide å logge av. Sommeren skal jo først og fremst leves. Romanen jeg sikter til er som musikk i mine ører; den svinger fra høyt til lavt – både vakre skildringer av byer, togturer, mennesker, og rørete fylleprat, er med. Dekadanse i en europeisk storby i mellomkrigsåra, flanering fra bar til café til restaurant. Uhorvelig mengder drikking. Fisking i Spania. En reiseskildring og en smertelig, smertelig kjærlighetsfortelling:

Ernest Hemingways «Og solen går sin gang» (The Sun Also Rises, 1926)