FRODE GRYTTEN: Ultrakoselig godnattbok

En godnattbok er en gylden mulighet for foreldre og barn til å dele en rolig stund og runde av dagen sammen. Sjangeren har mange godbiter. Gunilla Bergstöms «God natt, Albert Åberg» er en favoritt. Nå har to drevne og prisbelønte kunstnere stukket hodene sammen og skapt en fortelling som ganske sikkert vil slå an hos barn og voksne. I Frode Grytten og illustratør Mari Kanstad Johnsens «Leggetid» er det ikke ungen som sliter ut pappa, som i Albert Åberg-boka. Det er pappa som nesten sliter ut ungen.

varmt fellesskap

Frode Grytten har skrevet for voksne og barn, skrevet romaner, dikt, noveller. Kortformen, som også en bildebok er, ser ut til å passe ham utmerket. I «Leggetid» forteller han om jenta og pappa. De er ferdigleste, det er leggetid, men jenta ber om én fortelling til. Åpningsscenen slår an tonen. Her er det lett å kjenne seg igjen og vanskelig ikke å trekke på smilebåndet:

«Så var det rett i seng! Kan vi ikkje lese ei til, pappa? Nei, no er det leggetid! Bare ei til! Ver så snill pappa! Nei, det er seint! Men kan vi ikkje finne ei bok til i morgon? Ikkje no. No er det rett i seng.» Pappa er så standhaftig, men jenta lirker ham utpå, hun vil så gjerne ha en fortelling om seg selv: «Eg vil bare høre korleis ho begynner. Ok, men bare første setninga».

Selvfølgelig kapitulerer pappa, og sammen dikter de en historie. Eller rettere sagt flere begynnelser på historien om jenta. Kanskje historien skal inneholde et slimmonster? En tidsreise? En ekspedisjon? Referanser til andre, kjente fortellinger, er med, og sammen drar de på oppdagelsesferd i fantasien. Diktingen og leken skaper et varmt fellesskap, som leserene inviteres inn i.

morsom

Dynamikken Grytten skaper mellom pappa og jenta er nydelig. Dialogen mellom dem er kostelig og presist utformet. Boka er morsom for barnet, fordi den er fabulerende. Det er spennende hvilken retning fortellingen skal ta. Og for den voksne, fordi vi gjenkjenner pappas sviktende fasthet i leggetida, og fordi han blir ustoppelig, når de først er i gang med å dikte.

Han sovner ikke av utmattelse, som Albert Åbergs pappa. Han blir superivrig, og merker ikke at jenta er klar for senga: «No har eg det. Du er Superjenta. Pappa? Hør då, du er Superjenta som svevar over byen. Men, pappa… Du hjelper gamle over gata. Du flyg rundt jorda og reddar folk. PAPPA!»

Illustrasjonene til Kanstad Johnsen er også en glede. Den kunstneriske signaturen hennes er klar og gjenkjennelig. Med bøker som «ABC», «Jeg rømmer» og «(3 2 1)» har hun begeistret både lesere, kritikere og jurymedlemmer. Det visuelle uttrykket hennes er fargesterkt og etablerer både det koselig hjemlige, og det fantasirike og rare. Barna kan lete og oppdage i oppslagene.

Også hun baker inn referanser til litteraturen, i skrift og bilde. Både Babar, Rødhette og Alice dukker opp. Vi gjenkjenner også elementer fra hennes eget univers; de organiske-, sjøgress- og jungelaktige elementene, kantet inn i av blyant-/kullstrek. Masse striper og bevegelser. Jenta selv er høyt og lavt i stripete pysjamas og minner om Inger og Lasse Sandbergs «Lille Anna». Hun er bedårende.

nærhet

Å lese og oppdage sammen, som høytlesning og bildeboka tilbyr, er en unik mulighet til fellesskap. Forfatter Gro Dahle har vakkert beskrevet det som ‘å fortøye til en felles brygge’. Jenta og pappa fabulerer og dikter, spør og svarer hverandre, opplever sammen. Leserne kan gjøre det samme. Både verbalt og visuelt er «Leggetid» en hjertevarm og festlig fortelling om å skape magi sammen, om å dele tid og nærhet.