Øyeåpnende sakprosa fra kvinne som klynker

«Det snegler seg fram, og sporet det etterlater seg, er fuktig og frastøtende, en historie om tvil, skam, stillhet og ydmykelser». Redaktør i Klassekampens bokmagasin, Karin Haugen, formulerer seg skarpt og ofte billedlig når hun i «Det golde landet» skriver om livet som ufrivillig barnløs. Med tittel lånt fra T.S Eliots berømte dikt, leverer hun et personlig og vidtskuende essay om barnløse kvinners posisjon – før og nå.

Boka begynner i det personlige.

Haugen er trettien da hun og mannen søker hjelp til å få barn. Helsepersonellet bebuder at de har god tid, til tross for at prosessen med assistert befruktning er omstendelig. Paret er blant de heldige og får to barn. Men da er ti år gått. Det er mørke år; «et limbo der alle ber deg om å ta av deg nedentil». Haugen føler seg kravstor og infantilisert i møtet med helsevesenet. Hun forteller om arroganse, for ikke å si lemfeldighet, hos dem som skal hjelpe. Som da tiden for å sette inn egg er kommet.

Legen anbefaler legen å sette inn to, for sikkerhets skyld. Haugen leser seg opp, og oppdager at den klare anbefalingen fra medisinsk hold er å sette inn ett egg. Hun konfronterer legen, som svarer: «Det er risikabelt å sette inn to egg, det er ikke å anbefale. Men dere anbefaler det jo? innvender jeg. Ja, du sier noe, vi burde kanskje tenke over det. Han ber meg sende ham lenken til Bioteknologirådets advarsel, han synes det høres ut som noe han burde se på». At det lønner seg økonomisk for klinikken å sette inn to egg, blir ikke nevnt.

Haugen undersøker moderskapet,

og analyserer hvorfor føler hun seg så utsatt og utenfor som barnløs. Hvor stort er det normative presset om å få barn? Forventningen om barn er over alt, godt innbakt i språket. Den sterke metaforen for den barnløse i tittelen, peker mot dette. Det «naturlige» er å få barn, hvem vil være «ufruktbar», «gold» – et ødeland? Hun utforsker hvordan barnløse fremstilles i litteraturen, i populærkulturen, i avisspalter og i legevitenskapen. Hun ser på de lange linjene for å forstå dagens syn på barnløse.

Historien viser at de barnløse kvinnene (ja, bare kvinnene) fremstilles som «svake og usunne», «selvsentrerte og nevrotiske». Sterkere er det likevel å lese om hvordan barnløse omtales i dag. Når Haugen innledningsvis serverer påstander som at ufrivillig barnløse oppleves som kravstore, stusser leseren; «nei, er det slik?» Men påstandene belegges. Politiker Heidi Nordby Lunde er blant dem som trekkes frem. Etter hennes syn bør ikke barnløse få hjelp av det offentlige – selv om barn er «nice to have», som hun formulerer det.

Haugen dokumenterer den nedlatende tonen i det offentlige ordskiftet om ufrivillig barnløse. Det er øyeåpnende. Hun skriver godt og bruker litterære virkemidler som gjentakelser og bilder i språket. Tonen for øvrig er saklig og nøktern. Bare én gang kan et raseri anes. Det er i omtalen av doktor i idehistorie, Monica Wegling. Hun «sammenlikner de ufrivillige barnløses ønske om biologisk avkom med at hun selv ønsker seg en rasepuddel med stamtavle».

Boka er samfunnsanalyse og et selvoppgjør.

Haugen utforsker selvforståelsen, før og etter at hun fikk barn. Hun ser moderskapet som feminismens nevrose, og gjennomgår feministers tenkning om barn og barnløshet. Med et hjertesukk «detroniserer» feministen Haugen ikoner som Susanne Brøgger, som representer den feminismen som «overlater alle kvinner som tar kjønnstypiske valg, til seg selv». De største spørsmålene er likevel knyttet fordommene mot barnløse, og til hvilken hjelp som skal tilbys. Det handler ikke om egosentriske kvinner, men om reproduktiv helse.

Flere pasienthistorier er utgitt de siste årene.

I sakprosa-, roman- og essayform. Ane Ramm, Linda Boström Knausgård og Jan Grue, har skrevet sterke fortellinger, fortellinger fra «innsiden». Haugen er ikke uten betenkeligheter når hun tar utgangspunkt i egen historie. En anerkjent, dansk skribent forteller henne at slike bøker kalles: «kvinder, der klynker». Men slike beretninger er, når de er klart tenkt og klart skrevet som her, viktige.

De konfronterer holdninger og maktstrukturer vi forholder oss til, nesten uten å merke det. De opplyser «det kollektivt ubevisste». Noen av de mange eksemplene i «Det golde landet» kunne vært utelatt, simpelthen fordi poenget alt er kommet klart frem. Samtidig er valget greit å forstå: Haugen har gjort et stort dokumenteringsarbeid. Boka er enormt bevisstgjørende og stiller relevante samfunnsmessige spørsmål: Hvor mye tåler vi av hverandre, «Hvor stor makt har normaliteten?»

Skrevet for Klassekampen, som ekstern anmelder