Selvbiografi: Blir tvunget, kontrollert og voldtatt

«Frihet er noe mange tar for gitt, men for meg har den alltid vært en kamp», skriver Laial Janet Ayoub. «Min vei til frihet» er livshistorien hennes, om veien fra flyktning til modig samfunnsdebattant. Det er en voldsom historie, preget av frykt, tvang og overgrep – i ord og handling.

fanget i frykt og ufrihet

I boka følger vi Ayoubs liv kronologisk; fra familien flykter fra Libanon da hun er tre, gjennom en oppvekst preget av sosial kontroll, mot et liv som et friere- og politisk aktivt menneske. Det begynner bra for familien på fire. Etter ankomsten til Norge etablerer de seg i Askim og trives. Da de flytter til Oslo, blir alt verre. Ajoubs liv blir preget av mobbing og utenforskap.

Faren blir mer fraværende, og moren støtter seg på religionen, blir strengere. Hun er redd for at døtrene skal bringe skam over familien – ved ikke å være dydige nok, flinke nok, religiøse nok. Det muslimske fellesskapet har strikte regler for akseptert adferd hos jenter. «Familiens ære bæres av jentene», skriver Ajoub, som ikke får gå på besøk, ikke delta på svømmeundervisning, ikke snakke med gutter.

Angivere av upassende adferd omgir søstrene. Ayoub er på vakt hele tiden. Friheten er liten, frykten stor: For gruppens fordømmelse, og for Guds. Det er ikke rom for feiltrinn; «en streng og staffende Gud henger over barndommen». Da Ayoub gifter seg, forventer hun mer frihet. I stedet opplever hun mer overvåkning, isolasjon og vold.

bak lukka gardiner

De siste årene har det kommet flere gode bøker om innvandrermiljøer. Maria Navarro Skaranger og Zeshan Shakar har skrevet fine romaner, og av sakprosa er antologien «Third Culture Kids» verdt å merke seg. Boka er fortellinger om hvordan det er å vokse opp i krysspresset mellom ulike kulturelle krav – der ett sett regler gjelder hjemme, og et annet ute. Det handler om å føle seg utilstrekkelig – ikke norsk nok, ikke muslimsk nok, ikke nok.

Også Ayoub forteller om ikke å være god nok, og om skammen og skyldfølelsen. Det er sterkt å lese om hennes lange vei for «å gjenskape selvet» som er pulverisert av andres overtramp: Moren som vil gifte henne bort til en atten år eldre mann, jentene på barneskolen som først aksepterer henne når hun tar på seg hijaben, ektemannen som voldtar henne. Historien er kraftig kost, fortalt i en usentimental tone.

Det er en nokså forsonet voksen som ser tilbake, for å forstå og tilgi, andre og seg selv. Språklig er boka noe ujevn, men Ayoub skriver seg bedre inn etter hvert som hun nærmer seg nåtiden. Hun er god til å toppe kapitlene. Kapittelet før hun gifter seg, ender slik: «Jeg tenkte at han ville bli min billett til frihet. Av alle mine feiltakelser er dette uten tvil den største». Slike formuleringer driver leseren videre.

konstruktiv

«Min vei til frihet» gir innsikt, og kan hjelpe ungdom og unge voksne som befinner seg i miljøer med sterk gruppekontroll. Ett av de viktige spørsmålene som reises er: Hvor kompetent blir et barn som på gjennomgripende vis har vært styrt av andre, til å styre sitt eget liv som voksen? For Ayoub var det å legge vekk hijaben en smertelig-, men nødvendig del av veien mot frihet.

Ayoub er hele veien konstruktiv og kommer med konkrete forslag til endringer som kan gjøre møtet med norsk kultur lettere for flyktninger og minoritetsgrupper. Hun formidler kunnskap, men kanskje viktigere; håp. Håp om at det er mulig å komme seg ut av skadelige relasjoner, å bygge opp igjen det andre har trampet ned, å finne frihet og glede.

EN RESSURS: Laial Janet Ayoub (f. 1985) er skribent og leder i Nok, som arbeider for å bedre minoritetskvinners muligheter. «Min vei til frihet» er hennes første bok. Foto: Res Publica