skummelt om kjærlighet fra Tore Renberg
«Det tar så lang tid å komme overeins med seg sjølv. Men så gjer ein det. Til slutt». Tankene er gamle Tollaks. Han bor alene, etter at kona Ingeborg er død. Hun var den lyse og lette, som alle likte. Han er den tause særingen og eieren av saga i dalen. Han tasker omkring alene, avsondret fra alt. Radio og tv har han kastet ut, de to voksne barna har han knapt kontakt med.
Tollak avskyr den nye tida: «Eg høyrer fortida til». Den eneste han knytter an til er Oddo. «Tomsingen» som Tollak og Ingeborg tok til seg for mange år siden. Med gamle dager kommer nye erkjennelser for Tollak. Han kaller de voksne barna hjem til gården. Tollak må dele noe som er langt mer uhyggelig enn at han snart skal dø. Han må få «helevetesskriket ut av brystet».
JUBILEUM
Tore Renbergs skrivekrefter er enorme. Siden debuten for tjuefem år siden, med «Sovende floke», har han utgitt et trettitalls bøker i mange sjangre. Karakterer som Jan Inge, Jarle Klepp, og Ine og Hasse fra barnebøkene hans, er elsket av mange. Forbrytelse og straff, og menneskelig mulm og mørke, har ofte en fremtredende plass i fortellingene hans. Også i årets «Tollak til Ingeborg»: Her er det sterke, destruktive krefter i sving.
Boka er Tollaks indre monolog og tilbakeblikk. Beretningen hans begynner i nøkterne ordelag, men gradvis trer Tollaks natur fram. Tankestrømmen avdekker en besk og hatsk mann. Det er ubehagelig. «Eg har det illsinte i meg,» tenker Tollak. Det et er et illsinne som har rammet de nærmeste hardt; både sønnen, «som er veik av seg», forskerdatteren som er traumatisert av oppveksten, og hans elskede Ingeborg.
Likevel insiterer Tollak på at han er «ein kjærleikens mann». Han tåler bare ikke nytida: «Hvorfor vil alle ta verda mi frå meg?»
KNAPP
Romanen bygger opp mot møtet med barna. Formen er finslipt, korthugget, litt traust. Her er skjønnhet, både i dramaet som utspiller seg og i språket, men fortellingen oppleves som i overkant skrinn. Den er, som Tollak, for taus om det vesentligste. Vi aner tidlig at Tollak er Oddos far; de er begge einstøinger med et skrik inne i seg. Men at den emosjonelle tilknytningen til Oddo er så mye sterkere enn til de andre barna – enn til alle – underbygges i liten grad. Også de andre relasjonene forblir noe diffuse og leseren blir usikker på hva som er romanens hovedanliggende.
«Tollak til Ingeborg» er et kammerspill om kjærlighet som blir farlig. Den er antakelig er godt egnet for teater, der ting som ikke sies, likevel kan spilles ut. Scenen der oppgjørets grimme time er kommet, og Tollak møter barna, er blant romanens beste. Den er tett og har en dynamikk det kunne vært mer av i romanen. For Renberg er såre god i dialogene, når han lar menneske bryte mot menneske.
ALLSIDIG: Tore Renberg har skrevet romaner, barnebøker, dramatikk og andre tekster gjennom sine tjuefem år som forfatter. Menneskets kompleksitet er et tema han vender tilbake til.