Et skarpsynt, vittig og viktig forfatterskap: Olaug Nilssen

Tematikken fra Olaug Nilssens prisbelønte roman, «Tung tids tale» (2017), videreføres i årets bok med den prosaiske tittelen, «Yt etter evne, få etter behov». Førstnevnte bok – om å være mor til en autistisk og voldsom gutt – var en smertelig kjærlighetshistorie. Også årets roman er en slags kjærlighetshistorie. Denne gangen er ikke sønnen og kampen mot systemet i sentrum. Derimot familien rundt ham. Familiemedlemmene trenger hverandre, men går hverandre fullstendig på nervene.

flerstemt

Flere personer har perspektivet: Alenemoren Lea, som er utslitt etter år med kamp og fortvilelse over den autistiske, tolvårige sønnen, Benjamin. Rakel, den pliktoppfyllende storesøsteren, som har overtatt omsorgen for Benjamin. Og moren Gudrun, som er i skvisen mellom søstrenes krav og behov. Gudrun har særlig vansker med den yngste av søstrene, den lettkrenkede legen Linda. Linda føler at hun alltid har fått mindre oppmerksomhet enn søstrene, og enn Benjamin. Å ha «dette store, vesle vesenet av intens kraft» i deres midte har tæret på kreftene og relasjonene. De er på bristepunktet, alle sammen.

skarpsynt

Nilssen er imponerende god til å mane frem karakterene. Gjennom de ulike fortellerstemmene får vi aktørenes blikk på hverandre. Og her koker det, de er ikke nådige når de utleverer hverandre (og seg selv). Det er slemt og det er kostelig. Lea tuller med at hun og den alltid virksomme Rakel er som søstrene Maria og Marta fra bibelen, der Marta gjør alt arbeidet, mens Maria sitter ved Jesu føtter uten å lee en finger. Likevel er det Maria som får kred av Jesus.

Nå får ikke Lea mye kred eller sympati fra familiemedlemmene. Ingen av dem virker overveldende sympatiske – innledningsvis: Lea ligger i sengen og er mest opptatt av spising og av å legge ut bilder av sengetøyet på sosiale medier. Linda er ekstremt selvfokusert. Rakel er hjelpsom på grensen til det kontrollerende, og Gudruns blikk på den snille, litt tafatte ektemannen, oser av forakt. Men gradvis fordypes portrettene. Gradvis viser Nilssen oss hvem de er, under og bakenfor, og leserhjertet blør for dem.

tabu

I «Tung tids tale» møtte vi niåringen som måtte ha hjelm og polstring på vegger for ikke å skade seg selv. Boka er en roman, men bygger på Nilssens egne erfaringer med en autistisk sønn. Den viser hvor vanskelig det er å akseptere at en frisk gutt blir borte, og er et åpenhjertig dokument om noe det ikke snakkes mye om. Også årets roman tematisere det fortiete og tabubelagte: De uakseptable følelsene.

Som raseri rettet mot den syke. I en vond scene får vi svaret på hvorfor Gudrun kvier seg for å hjelpe Lea. Hun ser tilbake på en episode der hun passer Benjamin, som helt vill klatrer opp og drar ut ting fra kjøkkenskapet. Gudrun går i svart: «Eg tok tak i beina hans og drog han ned, overkroppen slo mot skaphyllene og disken, andlete trefte ein utståande lukkkemekanisme og fekk ein skrape». Scenen viser hvordan møtet med en som krever alt du har, kan være et krevende og brutalt selv-møte. Det er sterk lesning.

relasjonsroman

«Yt etter evne, få etter behov» spenner fra det vittige til smertelige. Tonen er lett, prosaen klar og velflytende. Aktørene, med sine brister og sorger, spisse og småspydige replikker til hverandre, er skarpt sett og beskrevet. Situasjonen familien befinner seg i, med ansvaret for et sterkt funksjonshemmet barn, er fremmed. Likevel er romanen dypt gjenkjennelig, fordi potpurriet av motstridende følelser som preger dynamikken mellom dem, er såre menneskelig og nydelig skrevet frem.

RELASJONER: Olaug Nilssen fikk sitt gjennombrudd med romanen «Få meg på, for faen» (2005), og senere «Tung tids tale» (2017). Nå er hun sterkt tilbake med roman om familierelasjoner.